Det var et solid, og samspilt orkester Lionel Hampton presenterte i Colosseum i går. Allerede fra første stund, kanskje først og fremst takket være hans drivende fremførelse av "How High The Moon", var kontakten mellom musikere og publikum den beste. Denne kontakten holdt seg under hele konserten og orkestret seilte fram på den enorme goodwill det i løpet av noen få minutter hadde greidd å skape.

Messingruppen hos Hampton er sterkt besatt. I går var det med fire trumpeter og tre tromboner. Saksofon-gruppen som besto av fem mann mad bass-sax i bunnen var i arrangementene satt godt opp mot messingruppen. Orkcsteret hadde også en drivende rytmeseksjon med piano, elektrisk gitar, elektrisk bass (visstnok første gang brukt her i landet) og batteri.

Dette orkestret hadde så Hampton i arrangementene bygd opp omkring sin vibrafon. Dette instrumentet dannet midtpunktet, og selv om en del av innledningene hans til sine tider kunne virke litt stereotype og kjedelige var han et behagelig midtpunkt å samles om. Han har en enorm teknikk, har en fantastisk evne til improvisasjon og gir alt han har. Ja, han ga i den grad at dressen hans var gjennomvåt av svette.

Orkestret spilte swing og omtrent ikke annet. For oss som innbiller oss at dette er det beste i jazzen var derfor kvelden en av de store, men jeg skulle anta at det satt en del feinschmeckere rundt om som ble skuffet over at orkestret ikke i sterkere grad kom inn på de mer raffinerte og moderne områdene.

Vi skal ikke gå for mye i detalj når det gjelder de enkelte solistene. Ingen av dem rager som solister opp mot Hamptons nivå, og det fikk vi da også tydelig merke. Til gjengjeld var det som orkestermusikere de gjorde sin innsats, og her har vi da ikke så mye å klage på. Det skal imidlertid nevnes at pianisten virket underlig blek og anonym i forhold til de andre, muligens hadde han en svart dag.

At benker og gulv holdt under denne konserten må vel nærmest karakteriseres som et under. Undertegnede har i årenes løp vært til stede på en del jazzkonserter og opplevd litt av hvert i retning av ungdommelig og spontan applaus, men maken til den begeistring og elleville glede Hamptons prestasjoner ble møtt med, overgår alt en tidligere har vært vitne til. En landskamp på Ullevål, blir som en stille messe i sammenligning.

Hele Colosseum svinget med, og gud bedre, en følte med ett at våre grå, vesteuropeiske klær plutselig var blitt for trange for kroppens behov. Det var som om musklene strakte seg og slappet velbehagelig av, og vi følte en intens lyst til å komme oss opp av stolene for å la armer og bein svinge med i de hissende riffene. Uten å ville opptre som fagmann på psykologiens omrede, vil jeg likevel påstå at en slik konsert er helsebringende for spente sinn. Her får vi anledning til å slappe fullkomment av, og vi opplever den eiendommelige ting at musikken kan oppleves direkte med kroppen.

Emile

(Dagbladet, mandag 07.09.1953)