Dette enkle eksempel illustrerer hva atleter har visst i mange år -- vekttreningsøvelser og utvikling av de muskler han bruker vil gjøre at atleten raskere blir bedre og utvikler seg mer enn den atleten som bare driver med sin idrett.
Hvis vi aksepterer at "å spille et instrument er en atletisk streben"(2) da utfører de som spiller et messinginstrument en fysisk og atletisk virksomhet som er maksimalt avhengig av muskelstyrke og utholdenhet. For både atleten og trompetisten er det viktigste elementet i fysisk trening styrke og utholdenhet. Ingen atlet eller trompetist kan opptre med suksess hvis en av disse delene mangler.
Trening eller kondisjonering av ansikt, armer eller ben kan utvikle muskler. Bruken av sportsrelaterte vekttreningsprinsipper kan tilpasses til trompetpraksis for å stimulere utviklingen av trompetistens embouchure.
Denne artikkel vil undersøke det samlede aspekt ved muskelfunksjonen, effekten av øvelser på muskelfunksjonen, hvordan musklene i ansiktet former embouchuren, og hvordan prinsippene for vekttrening kan benyttes til å utvikle embouchuren.
Musklers eve til å utføre en oppgave er egentlig knyttet til kroppens stoffskiftefunksjon, siden det er her at en muskel får den energi den trenger for å fungere. Begrepet metabolisme (stoffskifte) refererer til to separate og forskjellige prosesser: nedbrytningsprosess (katabolisme), hvor stoffer brytes ned til enklere, mer brukbare stoff, og anabolisme, hvor større molekyler bygges fra mindre.(3)
Katabolisme er den prosess som er interessant her. Det er i løpte av denne prosessen at det kjemiske adenosin trifosfat, eller ATP, den "viktigste kilden til kjemisk energi for alle levende organismer"(4) blir produsert. Dette kjemiske stoff leverer energi til alle muskulære bevegelser. ATP er kjemisk kjent som C10Hl2N503H4P309. En liten mengde av ATP er alltid tilstede i musklene fordi det er nødvendig for de daglige bevegelser, selv om det utarmes raskt. Noen få, raske 60-meters sprintløp vil konsumere en gjennomsnitts persons forsyning.(5) Men når det er oppbrukt, vil kroppen begynne å lage mer ATP fra nedbrytingen av karbohydrater (primært sukker og stivelse) som også er lagret i musklene. Sukker er omdannet til melkesyre, som i neste omgang frigjør energi til å produsere mer ATP.(6) Det er en grense for bruk av melkesyre til å produsere energi. På få minutter, vil musklene være mettet av melkesyre, og utmattelse setter inn.(7) Hvis aktiviteten følges av hvile, eller i det minste en indre krevende aktivitet, vil blodstrømmen transportere bort melkesyre, sukker vil bli erstattet, og styrken vil komme tilbake.
Begge disse metodene kalles anaerobe siden de ikke krever oksygen for å fungere. Begge er imidlertid brukbare bare for korte aktiviteter. En tredje metode å produsere ATP på er det aerobiske system, som lar karbohydrater brytes ned av muskelcellene ved hjelp av oksygen i blodstrømmen. Ved denne metoden kan store mengder ATP produseres.(8)
Mens den aerobiske prosessen er langsom, produserer den energi som kreves til aktiviteter som varer lenge, siden det er den eneste metoden å produsere store nok mengder ATP på over en lang tidsperiode. Fordi denne prosessen er langsom må kroppen gis tid til å begynne å bruke det, derfor er det nødvendig med "oppvarming" for atleter og også for messingutøvere. Å arbeide langsomt med musklene lar blodstrømmen begynne å frakte oksygen til muskler for aerobisk produksjon av ATP. Hvis lageret av ATP som vanligvis er tilstede i musklene er redusert før kroppen kan begynne å produsere det aerobisk, vil utmattelse inntreffe, og kroppen kan ikke ta det igjen siden den kontinuerlig arbeider med et underskudd.
De fleste trompetister har uforvarende bevist dette prinsipp en eller annen gang. Av en eller annen grunn begynner de å spille uten å varme opp først. Til å begynne med høres det godt ut, men så stopper tonedanningen og embouchureresponsen plutselig opp etter noen få minutter. Den lille mengden av ATP som er tilstede tillater noen få minutters aktivitet, men når utarming setter inn, vil ikke musklene svare lenger.
Det er i løpet av hvileperioder at muskler "lader" seg selv med ATP. Jo lenger hvile, jo mer ATP blir fornyet.
Med 30 sekunders hvile, vil faktisk 50 prosent av din muskelkraft være restituert. I løpet av to minutter vil nesten all kraft være fornyet. Hvis du løper igjen, vil du en gang til tømme ut dit lager av ATP, og en ny hvile vil fornye lageret igjen, og så videre.(9)
De fleste messingutøvere har møtt musikere som hevder at han ikke trenger noe oppvarming. Det er sannsynlig at denne type utøver har et uvanlig stort forråd av ATP tilstede til enhver tid, og derfor muliggjør at kroppen holder tritt med produksjon av ATP før det opprinnelige lageret er oppbrukt.
Det grunnleggende prinsipp til muskelfunksjonen omfatter bruk av muskler til å tømme lageret av ATP og hvile for å gjenopprette det. Disse to elementer former det grunnleggende prinsipp for fysisk utvikling. Hvis vi aksepterer at embouchuretrening er en form for fysisk utvikling, da bør alle messingutøvere forstå disse prinsippene.
Mengden av trening bør følge prinsippene for frekvens og intensitet. Belastningen må være hard og ofte nok utøvd til at kroppen kan tilpasse seg til sitt maksimum innefor en bestem aktivitet.(10)
Med andre ord, å sette en muskel under tilnærmet maksimal spenning, vil utvikle muskelen. Denne nær maksimale spenning kan ta form av en tung vekt eller utvidet lengde av tid for øvelsen. Dette konsept blir ofte kalt overlastprinsippet.(11) Styrke og utholdenhet blir utviklet på en diametralt motsatt måte.
Enkelt forklart blir styrke bygget ved å løfte tunge vekter få ganger, mens utholdenhet bygges ved å løfte lette vekter mange ganger.(12) Å løfte en meget tung vekt noen få ganger hver dag vil bygge styrke men ikke utholdenhet. Å løfte en meget lett vekt 50 ganger per dag vil bygge utholdenhet men ikke styrke. For å øket styrken, legger man gradvis på litt mer vekt. For å øke utholdenhet, vil man beholde samme vekt, men øke antall repetisjoner.(13)
De mange effektene ved korrekt øvelse av en muskel er forskjellige. Charles Bucher gir følgende omfattende oversikt:
For å skape en lyd på et messinginstrument, et det nødvendig å få åpningen mellom leppen til å vibrere med luftstømmen. For å vibrere med riktig frekvens må åpningen holdes under spenning. Det er ansiktsmuskler som skaper denne spenningen.
Det er i senter av leppene hvor det meste av oppmerksomheten bør være fokusert i alle studier av embouchuren. Jeg sammenligner leppeåpningen med navet i et hjul, hvor alle ansikts- og leppemusklene representerer eikene som peker inn mot navet. Derfor er formen på åpningen lik i begge register, men forstørret eller forminsket av muskulær avspenning eller spenning.(15)
Mens leppene for det meste er del av orbicularis oris og spenningene er sentrert der, virker de andre musklene i ansiktet i opposisjon og vedlikeholder spenningen. Riktig embouchure "balanse" vil ha senter i munnvikene siden disse er punktet hvor orbicularis oris (leppemusklene) begynner sin sammentrekning mot munnstykket, som i en trutmunn. Resten av ansiktsmusklene, spesielt buccinator, risorius, zygomatis musklene i kinnene og triangularis i haken, begynner alle sin sammentrekning vekk fra munnstykket. God embouchureformasjon avhenger av korrekt sammentrekning og avspenning i hver av disse musklene. For mye spenning i et område resulterer i en misformet embouchure. For mye sammentrekning i orbicularis oris resultere i for mye trutmunn, med alle orbicularis musklene tvunget inn i munnstykket, ute av stand til å vibrere riktig. For mye sammentrekning i de andre musklende resultere i et smil, som strekker leppene for tynne, med en potensiell skade som resultat fra munnstykkepresse mot tynne strekte lepper.
Husk at de to målene er: (1) å utvikle følelsen for balanse mellom de to motsatte kreftene slik at leppene er i en halvt smilende, og halvt trutmunn stilling, og (2) å utvikle muskelstyrke nok til holde denne balansespenning over en ganske lang tidsperiode. Det er interessant å merke seg at når en god messingutøver, som bruker denne kombinasjonen av trutmunnsmil, til slutt må stoppe på grunn av tretthet er det ofte fordi munnvikene gir etter.(16)
Philip Farkas brukte en god analogi om "tautrekking" mellom smil og trutmunn hvor ingen av sidene vinner. Når man går opp i registeret, vil spenningene øke i de sammentrekkende musklene men bør bli jevnt balansert mellom de motvirkende gruppene. Med andre ord, er det den økte, men balanserte spenning til alle musklene i ansiktet som danner den riktige åpning og vibrasjon og, dermed den korrekte embouchure. Det bør derfor gi god mening at jo sterkere disse musklene er og jo mer utholdenhet de har, jo lettere vil det være å bruke dem riktig.
Perioder med hvile og fysisk avslapping må blandes med doser av øvelser for å oppnå best resultat. Dette er tilfelle for en enkel treningssesjon som for uke etter uke.(17)
Et annet gode som oppnås fra hvile er økt blodstrøm til musklene. Forskning har vist at "mengden av blod pumpet av hvert hjerteslag er høyest ikke under øvelsen men i løpet av nærmest restitusjonsperiode etter øvelsen."(18) Hvis blodstrømmen er høyere, blir mer oksygen transportert til musklene, og mer melkesyre blir fraktet bort. Med mange korte perioder med hvile, kan en større mengde av blod flyte med maksimal hastighet. Denne virksomheten resultere også i utvikling av nye kapillarer, som betyr forbedret blodsirkulasjon.(19)
De fleste trompetmetoder, spesielt eldre og mer tradisjonelle bøker, nevner sjelden nødvendighet av hvile eller nevner det bare i forbifarten. Metoder som Arban eller Gatti tar ikke opp temaet i det hele tatt, mens Saint-Jacome råder til å "stoppe å spille og hvile når leppene blir trøtte eller når hodet føles svimmelt."(20)
Denne utelatelse kan delvis forklares med det faktum at disse metodene ble brukt under veiledning av en god lærer som ville forklare fornuftig øvingsteknikk. I tillegg var det da dette ble skrevet mye mindre kunnskap om muskelstruktur- og funksjon. Herbert L. Clarke tok allikevel opp dette tema.
Han setter ikke noe tidsbegrensing på hvilen, isteden lar han studenten hvile når vedkommende finner det nødvendig. Selv om det ikke ble sagt slik, kan det se ut til at Clarke har oppmuntret studenten til å begynne hvileperioden før tretthet setter inn, siden hvile ville finne sted fra starten av øvingssesjonen.Man bør ikke fortsette med øving når leppene er trette eller slitne, men det bør alltid være en hyppig hvile i noen få øyeblikk mellom hver gruppe av øvelser, for å holde leppene friske og pålitelige.(21)
Walter Smith gir et lignende råd.
...bruk sunn fornuft i å la hans lepper komme seg helt fra tretthet før han fortsetter og så stoppe når han ikke klarer å komme seg, vil han være behagelig overrasket av den økning i utholdenhet og kontroll i høyderegisteret som kan oppnås med fornuftig øving.(22)
Igjen er studenten i hovedsak overlatt til sin egen vurdering. Dette
forslaget er ikke nødvendigvis galt -- når alt kommer til
alt er den egentlige dommer over hvordan kroppen føler seg utøveren
selv. Men siden hvile er slik en kritisk del av muskelutvikling, er det
uheldig at disse meget brukte metodene har mangler i en mer gjennomtenkt
diskusjon av dette tema.
Det finnes metoder som tar i betraktning viktigheten av hvile og faktisk bygger hvileperioder inn i øvelsene. Blant disse er metodene til Claude Gordon, Robert Weast, og Carmine Caruso. Gordon skrev,
Gordon's metode er delt inn i leksjoner, og hver leksjon er så underdelt i tre til seks deler. Gordon gir råd om å hvile så mye som en time mellom hver del. Han var også veldig nøye med å gi noterte hvilepauser, og derfor være sikker på nok hvile hvis øvelser ble spilt som skrevet. Gordon tilråder studenten å følge sin metode nøyaktig. Ulempen med denne praksis er at det ikke tillater andre typer spilleforpliktelser. Det kan rett og slett ikke være mulig å hvile en time mellom "sett" og så fortsette øvingen.Vår hensikt er å styrke og trene muskler. Hvil like mye som du spiller. Når du er sliten, hvil. Trompetspill er en form for idrett.(23)
Caruso’s råd :
Det er hvileperioden som er viktig her. Som tidligere diskutert, kan 15 sekunder med hvile begynne å bringe tilbake ATP lageret som trengs for å lade musklene igjen og hjelpe dem til å få styrke. Caruso visste at det var nødvendig for musklene å komme seg før man forsatte å arbeide. Observasjonene som er gjort hittil er ikke ment å antyde at eldre instruksjonsmetoder og bøker er verdiløse hvis de ikke inkluderer denne type av informasjon. Mange tradisjonelle bøker har blitt brukt med godt resultat av tusener av trompetere opp gjennom årene, og disse sentrale kildene av musikalske og tekniske øvelser bør være inkludert i enhver trompeters bibliotek. Disse observasjonene understreker det faktum at mange tradisjonelle metoder ikke er basert på muskelbyggings prinsipper og ikke vil bringe den optimale utvikling for trompeteren hvis de blir fulgt som angitt. Musikeren kan lett integrere prinsippene for riktig hvile i den daglige praksis og tilpasse metodene til dette. Hovedpoenget er å hvile når man blir sliten. Hvile gjør at kroppen holder tritt med produksjon av ATP og fjerning av melkesyre.Spill så høyt du kan gå til ingen lyd kommer ut av hornet. Ta hornet bort fra leppene og hvil 10 eller 15 sekunder. Fortsett så fra der du stoppet opp og gå høyere, igjen inntil ingen lyd kommer ut av instrumentet. Stopp i15 minutter eller mer og gjenta så øvelsen.(24)
Begge systemer har tilhengere. Prioritetstrening er populært blant profesjonelle kroppsbyggere som ofte arbeider med bare en eller to områder av sin kropp av gangen.(26) Sirkeltrening er populært blant både profesjonelle atleter og den vanlige befolkning. Mange kommersielle gymnastikk- og helseklubber setter faktisk opp sitt utstyr spesielt for å oppmuntre til sirkeltrening.
Sirkeltrening gir to distinkte fordeler over prioritetstrening: tidsbesparing og aerobisk kondisjonering. I prioritetstrening er hvileperiode "nedetid", hvor ingen øvelse foregår. I sirkeltrening, mens et sett av muskler hviler, arbeider et annet, slik at mye tap av tid blir eliminert. Aerobisk kondisjonering foregår siden hjerte og lunger arbeider tungt hele tiden.
De fleste trompetister følger en type prioritetstrening i sin øving. En bestemt del vil hver gang bli brukt på teknisk drill, så kanskje et segment med leppe legato, så arpeggio og så videre. Vi har en tendens til å spille en hel side av en øvelse før vi går videre til den neste. Vanligvis virker dette rimelig bra. Men er det nødvendigvis den beste måte å øve på?
To hovedproblem melder seg ved å øve på denne måten. Hvis man pleier å øve stoffet i omtrent samme rekkefølge hver dag, da vil øvelser man gjør på slutten alltid bli utført med slitne embouchuremuskler og derfor vil aldri bli utført i toppform. For det andre er ikke musikk skrevet på den måten. Man blir ofte påkrevd å spille sterkt og utholdt i et øyeblikk og svakt og delikat i neste sekund. Fortissimo trippeltunge kan bli fulgt av lette etterslag i det laveste registeret. Det kan vise seg at et øvingssystem av sirkeltypen vil være mer fruktbart for å trene ansiktsmusklene til å utføre det arbeid som kreves i virkelige spillesituasjoner.
Dessverre kan vi ikke direkte sammenligne atletisk sirkeltrening med embouchureøvelser som bruker det samme system. Atleten bruker forskjellige muskelgrupper fra hele sin kropp, mens embouchuren i hovedsak bruker samme muskler for alle ting. Alle musklene arbeider hele tiden istedenfor å hvile mens andre gruppe arbeider.
La oss se på en modifikasjon av denne teknikk ved bruk av veldig forskjellige øvelser i vår praksis. Mens atleten kan alternere muskelgrupper, kan kanskje trompeteren alternere forskjellige grupper av øvelser som bruker de samme musklene på en helt forskjellig måte.
Som i tilfellet med hvile tar ikke de fleste metodebøker oppe dette spørsmål eller gir bare studentene et vagt råd om å praktisere forskjellig musikk. De fleste bøker er organisert i seksjoner som skala, leppe legato og arpeggio som selvfølgelig leder utøveren til å øve på en ting av gangen. Noen råder studenten til plukke ut deler etter behov. Følgende observasjon finnes i Edwin Franko Goldman's Practical Studies for Trumpet.
Et viktig unntak på mangelen i anvisninger som gir variasjon i tekniske øvelser er Harold Mitchell's firevolum Trumpet Method, som er organisert langs de generelle framgangsmåter for et øvelsessystem av sirkeltypen. Mitchell deler sine bøker inn i seks til åtte sider "leksjoner", og starter hver seksjon med en øvelse av sterk, utholdt spill. Deretter går boka vanligvis over til en tungeøvelse, fulgt av et segment med leppe legato, og så videre, i et nesten perfekt eksempel på sirkeltrening tilpasset trompetøving. Metoden er strukturert slik at den alternerer mellom lett og sterkt spill. Mitchell omtaler ikke sin metode som et sirkelsystem, og han skriver heller ikke om pedagogiske forhold i noen særlig grad. Han skriver flere ganger om viktigheten av hvile og bygger dette inn i noen, men ikke alle øvelsene. Ikke desto mindre er dette opplagt en sirkeltreningstype, men om Mitchell kjente til det er ikke tydelig. Det ser ut til at han skrev ut fra erfaringer han hadde skaffet seg gjennom personlige opplevelser.(28 ) Denne forfatter har brukt Mitchell’s bøker mye og har funnet at de er meget nyttige.Det er ikke nødvendig at disse øvelsene blir praktisert i den rekkefølge de er trykt i. Studenten kan velge øvelsene tilfeldig.(27)
Hvis vi skal anvende disse ideer på embouchure utvikling, må vi først definere styrke og utholdenhet slik de anvende av musikeren. Akseptable definisjoner kan man finne i Robert Weast's Keys to Natural Performance for Brass Players, hvor han hevder:
Weast's definisjon virker logisk og vil bli brukt i resten av denne artikkel. For å bygge styrke og utholdenhet, anbefaler Weast:Styrke, evnen til å spille høyt med kraft, oppnås ved progressivt å legge mer stress eller spenning til embouchuren... mer enn det de er vant til. Utholdenhet, evnen til å spille i lange perioder, oppnås ved å repetere øvelser mange ganger ved et gitt nivå av stress eller spenning.(30)
Denne observasjon stemmer helt med det generelle prinsipp av muskelbygging som har blitt undersøkt så langt.Jo høyere du velger å øve, jo færre repetisjoner bør du gjøre, og jo større må dine hvileperioder være. Dette utvikler styrke. Jo lavere du velger å øve, jo flere repetisjoner vil du være i stand til å gjøre. Dette utvikler utholdenhet.(31)
Weast bruker fire forskjellige rutiner i sin metode, tre for å bygge styrke og en for utholdenhet. Han kaller systemet sitt "progressiv overbelastning".
De første tre rutinene bruker en kombinasjon av intervall, legato og kromatiske studier. Intervall blir øvet i et register under studentens høyeste note, mens de kromatiske øvelsene går så høyt som mulig. Omfanget blir gradvis utvidet etter hvert som styrke blir utviklet. Utholdenhetsøvelser forblir hovedsaklig i middelregisteret, og lengden av spilletid blir gradvis øket. Weast's metode ser ut til å være basert på prinsippene til en atletisk måte å utvikle musklene på.Denne term referer til metoden å systematisk øke spenningen til musklene over den sammentrekning som vanligvis brukes. Gradvis å øke spenningen til musklene stimulerer dem til å bli sterkere. Å spille musikk ved... et konstant nivå av spenning... gir utholdenhet, men øker ikke styrken.(32)
Clyde Noble ser på problemet med utholdenhet på en humoristisk måte. He foreslår ganske enkelt å sette to mennesker på en "øde øy" (33)
Dessverre er dette høyst upraktisk, om ikke umulig for den profesjonelle trompeter eller travle student. I en profesjonell situasjon, får man sjelden bestemme den type musikk som skal spilles eller hvilken part man skal spille. Øvingsplanen kan kreve en "styrketreningsdag", mens spilleplanen kan innbefatte tre timer med Mozarts symfonier. Den profesjonelle eller travle student har ofte ikke mulighet til å sette av hele dager for øving på verken styrke eller utholdenhetstrening og er faktisk nødt til å dekke begge aspekter i samme øving. Å sette opp et sirkelsystem av øvinger bør allikevel ikke være vanskelig. Enhver metodebok med et vidt omfang av øvelser kan benyttes. Utøveren bør spille to eller tre øvelser fra hver seksjon og så gå videre til det neste område, og igjen spille to eller tre øvelser. Etter at sirkelen er fullført, bør utøveren gå tilbake til det første området, og spille to eller tre andre øvelser, og så videre. Når hele sirkelen er fullført, repeteres hele prosedyren, kanskje ved å transponere for å øke utfordringen.
Denne riktignok enkle illustrasjon viser bare de grunnleggende premisser av sirkeltrening. Hver utøver må selvfølgelig konstruere sitt eget system basert på individuelle behov og krav fra den spilleplan som gjelder.
Problemet med å alternere mellom styrke- og utholdenhetsøvelser kan, siden de blir praktisert på veldig forskjellige måter, være vanskelige basert på en profesjonell timeplan. En slik måte å beseire denne vanskeligheten på er å øve på den måten Adolph Herseth fra Chicago Symphony foreslår.
Dette forslaget viser hvordan trompetere kan inkorporere disse prinsippene i sin "workout". For de fleste studenter, vil det å forholde seg til styrke og utholdenhet måtte gjøres i samme øving. Selv om denne prosedyre ikke vil være like effektive som alternerende dager med trening for enten styrke eller utholdenhet, vil det vise seg å være det mest verdifulle for den profesjonelle utøver eller travle student. Enhver trompetist med den luksus av en lang og uavbrutt tidsperiode, kan dra fordel av å lage et sirkeltreningssystem av øvelser basert på alternerende dager mellom styrke og utholdenhetsøvelser.Han innstiller også øvingen til den musikkstil som spilles i konsertsalen – ved å gjøre det motsatte. Når uka forlanger "tung musikk" -- Mahler, Bruckner, Strauss, Wagner – tilbringer han tiden med øving på de lette og raffinerte verk. Når ukas program er lett, vender han seg mot tyngre verk.(34)
Selv om hver utøver må finne ut hvordan disse prinsippene bør tilpasses sin personlige situasjon, vil et systematisk øvingsprogram basert på prinsippene for vekttreningsøvelser være nyttig for enhver trompeter eller messingutøver.