Musikkutfoldelse som rehabilitering etter en hode/ nakkeslengskade.

Av Vera Hørven

Hva er musikk? -Kunst eller lidenskap? For meg er det begge deler, men også noe mer; nemlig helsebot!

Bakgrunn
Som et økende antall skolejenter på 60-tallet, spilte jeg stolt min kornett i guttemusikken. Hvite vanter, medaljer på brystet og rødt silkeskjerf rundt livet hørte med. Jeg øvde trofast, om ikke alltid like velvillig, min Hering, Arban og Clarke, men ga opp i midten av tenårene. Det var vanskelig å bli skikkelig flink på trompeten, den munnstillingen... og det var lett å slutte når mindre krevende hobbyer lokket. Senere skulle jeg lære at et lykkelig liv ikke er et lettvint liv.

Karriere
Jeg giftet meg i studietiden, tok tannlegeeksamen i 1981 og reiste til Finnmark for å få jobb. Vi feiret nyetableringen med en liten familieforøkelse, og jeg fikk en 8 år lang patologisk bekkenløsning på kjøpet. Dette ga nådestøtet til tannlegekarrieren, jeg omskolerte meg innen administrativ databehandling i 1988, søkte 40 stillinger og fikk ingen av dem. Etter et år med strøjobber startet jeg på omskolering nummer to, nå ville jeg bli psykolog som min mann.

Grunnfaget tok jeg hjemme på kjøkkenbenken i 1990, og etter eksamen fikk jeg tilbud om studiekonsulentstillingen ved det odontologiske fakultet, Universitetet i Oslo. Hipp hurra! Nå fikk jeg brukt både tannlegeutdannelsen, datafaget og psykologien. Nå var lykken fullkommen!

I en alder av 35 år hadde jeg alt jeg kunne ønske meg; kjekk mann, to friske barn, interessant jobb, gode kolleger, et stort, gammelt hus, og en sjokolade farget Honda civic 1983-mod.

Ulykken
Dagen før Kristi himmelfartsdag 1991 ble jeg påkjørt bakfra på motorveien av en 20 tonns tankbil. Føreren så ikke at køen sto stille. Politiet fortalte meg uka etter at det ble kjedekollisjon med 4 totalvrak foran tankbilen. Jeg hadde vært rimelig heldig, for tankbilens støtfanger stanset rett bak nakkestøtten min.

Skadebildet
Etter sykehusopphold og sengeleie hjemme fulgte noen svært vanskelige år med intense smerter, svimmelhet, kvalme, overfølsomhet for lyder, øresus, tåkesyn, dobbeltsyn, overtretthet og elendig konsentrasjonsevne og hukommelse. Var jeg blitt permanent "fyllesjuk" som følge av whiplashen og hjernerystelsen? Jeg husker at jeg tenkte: "Jeg er ikke lenger meg selv, bare en dårlig kopi. Jeg er ikke til nytte eller til pynt, verken i samfunnet eller hjemme. Jeg har mistet meg selv. Kan det være noen mening i å leve slik?"

En vettug lege på Høvik ga meg en liten pille. "Ta en av disse hver kveld før du legger deg. De første ukene sover du mesteparten av tiden, men så blir du bedre."

Etter en måned var smertene på retur og initiativet våknet. Jeg tenkte nytt: "Jeg har mistet meg selv, ja vel, men kanskje jeg kan bygge en annen! Hva har jeg av byggeklosser? Jeg kan jo verken tenke eller se som før." Mitt curriculum vitae var ikke lenger verdt mer enn papiret det var skrevet på. En tannlege som ser dobbelt og ikke kan lese - latterlig!

Jeg spurte meg selv: "Når du ikke lenger kan gjøre det i munnen, går det kanskje an å gjøre det med munnen?" Jeg gikk ned i kjellerens mørkeste krok og grov fram min Conn Victor, som jeg hadde fått av mine fremsynte foreldre 27 år tidligere. Turen gikk videre til fysioterapeuten, som er spesialist i psykomotorisk fysioterapi, hvor jeg spurte: "Kan du lære meg å spille trompet? Når jeg prøver å holde den og blåse, får jeg enda vondere i nakken, og øynene vil sprenges ut av hodet. "

"Ja - leddet"
Fysioterapeuten repeterte anatomien for meg: Øverst i nakken er det to virvler som er annerledes enn de andre i ryggraden. Den øverste heter atlas, og den nestøverste heter axis. Leddet mellom hodeskallen og atlas muliggjør en bevegelse som når vi nikker 'ja", og leddet mellom atlas og axis muliggjør en vridning av hodet fra den ene siden til den andre, som når vi uttrykker "nei" (rister på hodet). Nakkeslengskader hemmer ofte begge disse bevegelsene, man kan anse leddene som "forstuet".

Fysioterapeuten lærte meg hvordan jeg kunne spenne av i ja-leddet (et lite nikk som kommer som et resultat av å slappe av i musklene mellom hodeskallen og atlas). Som bekreftelse på at nikket kommer som følge av avspenning i nakken istedenfor stramming av musklene på forsiden av halsen, kommer et respirasjonssvar, dvs. at pusten blir dypere og friere. Dette var spennende. Den psykomotoriske øvelsen gikk ut på å spenne av i alle leddene fra hodeskallen til korsbenet nederst i ryggen. Hvis bare nakken var avspent og ryggen var stiv, havnet hodet utenfor knærne når jeg bøyde meg forover. Hvis derimot alle leddene nedover var avspent, rullet hodet nedover og pannen havnet på knærne.

Jeg tok trompeten, spente av i nakken og brukte respirasjonssvaret til å blåse ut i hornet. En avspent nakke var en smertefri nakke, og derfor en forutsetning for å kunne spille. Men en avspent nakke ga også en avspent og åpen hals, som igjen ga stor klang i hornet. Dette var fysikalsk-medisinsk og musikalsk atferdsterapi på sitt beste!

Hver morgen starter jeg oppvarmingen på trompeten med disse øvelsene. Jeg har en stor kopp varm te på bordet ved siden av meg, svelgebevegelsen er nemlig også med på å kunne løse opp nakke/hals. Som belønning kommer klangen i hornet, og jeg slår to fluer i en smekk: Vekk med smertene, fram med klangen!

Nødvendig for trompetspilling er også et avspent korsryggområde. For trompetister er det ikke tilstrekkelig å "puste med magen". Skikkelig kraft bak lufta får vi først når vi åpner for pustebevegelsen i ryggen og nederste del av flankene utvider seg ved innånding. Rullebevegelsen fremover med hodet gir terminalt en avspenning i lumbal- (korsrygg-) området. Innånding mens hodet ligger på knærne og armene er strukket framover, gir en utvidelse av korsryggen. Fleksibilitet her er en forutsetning for å kunne spille sterkt og utvide registeret oppover i høyden. (Takk til Georgi Deltchev, min nåværende lærer, som lærte meg dette!)

En avspent nakke ga ikke bare musikalske gevinster og mindre smerter. Svimmelhet og kvalme avtok også etter hvert når helingen av skadet muskulatur og leddbånd fant sted. Min rehabilitering med "trompeten som krykke" hadde begynt. Arban ble trålt gjennom på 3 måneder. Nå fikk jeg blod på tann. Jeg ringte begeistret til den lokale kommunale musikkskolen og bestilte spilletimer. Men dessverre, kommunal musikkundervisning er for barn, ikke for halvgamle uføre damer! Jeg ble imidlertid tilbudt de private telefonnumrene til trompetlærerne, og oppfordret til å ta kontakt på egenhånd.

Uka etter ringte derfor en nydelig, ung trompetlærerinne på døra. Hun hadde ikke en rynke, ikke et arr, ikke et grått hår. Overleppens myke amorbue rammet vakkert inn de store, regelmessige tennene. Jeg ble både misunnelig og skeptisk. Hva visste vel dette oppkomme av uberørt ungdom og skjønnhet om livet? Hadde hun noe å lære meg?

Jeg fant fort ut at hun hadde veldig mye å lære meg, hun hadde ikke gått musikkhøyskolen for ingenting. Monika kom trofast hjem til meg (jeg var enda ikke frisk nok til å kunne reise til undervisning selv) annenhver uke i to år. Nakken ble langsomt sterkere, og jeg tok stoltere enn noen både NMF's 3. og 4. grad på trompet ved Musikkskolen i Asker.

Kirken lot meg slippe til så jeg fikk spille salmer og småstykker til gudstjenestene, snille organister hentet og brakte. I begynnelsen brukte jeg ørepropper fordi den vakre orgelmusikken gjorde vondt i hodet. Alle lyder opplevdes smertefullt de første årene. Trompetlyden var også vond, men fordi jeg spilte selv hadde jeg kontroll, noe som minsket det smertebetingede stresset. Jeg styrte selv styrkegraden av lyden og frekvensen /varigheten av pausene. Igjen var trompeten min krykke, og jeg hadde begynt den lange vandringen vekk fra overfølsom hørsel.

Opptrening av "arbeidshukommelsen"
(Å kunne gjøre flere ting samtidig)

Etter å ha spilt i to år begynte jeg i Asker orkesterforening. Det var ingen andre som ville spille trompet der, så da var det fritt fram. Men hjelpe meg, her var det både transponering, pause-telling og en dirigent som skulle følges. Hvordan i all verden skulle den stakkars hjernen min greie alt dette samtidig? De to første månedene satt jeg og talte pauser i Schuberts ufullendte, og kom inn feil hver bidige gang. F-transponering kunne enda gå an, men E-transponering - huttetu!

Stakkar s orkester, en liten trompet kan glatt kjøre 20 strykere i grøfta ved å komme inn for tidlig. Det ble mange kompromitterende situasjoner, heldigvis lo fiolinistene godt istedenfor å sutre. Jeg forklarte problemene mine for dirigenten, og ba ham si ifra hvis jeg ødela for mye. Men Arne er tålmodigheten og vennligheten i egen person, han lot meg prøve og feile inntil jeg lærte det.

Synsforstyrrelsene
I tillegg til å miste akkomodasjonsevnen (tåkesyn) fikk jeg kryssende dobbeltsyn. Jeg så tvillinger og rot overalt. På avstand så jeg høyre bilde med høyre øye, mens på nært så jeg høyre bilde med venstre øye. På ca 70 cm avstand (kryssningspunktet) så jeg ett av hvert, men hva har man på 70 cm avstand? Det vet bare musikere; nemlig noter. Jeg fikk meg spillebriller i tillegg til de 4 andre parene jeg hadde måttet anskaffe, og nøt å kunne lese notene både hjemme og på øvelsene.

For et halvt år siden ble avstandssynet mye bedre og jeg kunne begynne å gå skogsturer og kjøre bil. Et nytt liv var begynt! Dette har gjort meg uavhengig av snille sjåfører, og jeg kan ta flere oppdrag. Nå spiller jeg til festgudstjenester, står konfirmasjoner, vielser og begravelser. Jeg er en hund etter kirkeakustikk, og elsker spenningen ved å la første tone fly fritt fra galleriet. Man kan få mye gratis - på flere måter - i kirken.

Bearbeiding av følelser
Når jeg var følelsesmessig langt nede, ble det terapi å uttrykke disse følelsene musikalsk ved å komponere små melodier. Det ble en del ballader i moll og 6/8 takt... Da jeg fikk meg Flygelhorn, var det tilfredsstillende å kunne bearbeide følelsene ved å spille disse. Damene på Solgården aldershjem er takknemlige tilhørere! Flygelhorn gjør nemlig ikke så vondt i høreapparatene deres som trompeten...

Ut i samfunnet
For tre måneder siden begynte jeg å instruere små komettister i et skolekorps i Drammen. Dette gir meg en utrolig glede. Jeg har 6 elever i uka, og det er akkurat hva jeg kan klare. Det å arbeide med barna og bruke musikken som redskap i personlighetsutviklingen deres, står for meg som uhyre meningsfullt. Hvordan skal jeg gi dem trygghet så de slapper, av, står støtt på begge beina, puster fritt med senkete skuldre og får klang på tonen? Hvor høyt skal jeg legge lista for den enkelte så de må strekke seg, men likevel klare det?

Erfaringen av å arbeide med noe og lykkes gir identitet. I takt med at elevene utvikler seg menneskelig og musikalsk, går jeg videre med trompeten som "krykke" på veien til å bygge opp en ny Vera, kornettinstruktøren. Kanskje jeg med tiden kan klare å jobbe mer? Kanskje jeg om 10 år ikke er 100% ufør, men 70%? Ingen kjenner veien framover, men det må ikke hindre oss i å gå videre. Hvorfor? Fordi uten mål kommer vi helt sikkert dit - - - ingen steder!

Mitt nye liv
Nå, 5 ½ år etter ulykken, har jeg "funnet meg selv". Jeg kommer aldri til å bli profesjonell musiker, men innen musikken er det lov å være amatør uten å dømmes etter kvakksalverloven. Takk, kjære profesjonelle musikere, for at dere lærer opp oss amatører og lar oss få være med i dette musikalske fellesskapet hvor kunsten lever, lidenskapen driver oss fremover, og de musikalske katarsisopplevelsene gir helsebot. Det at musikken gir fortløpende belønning (med sine parasympatiske impulser til hele kroppen) i strevet etter høyere kvalitet, gjør musikkutfoldelse til den eneste rehabiliteringsmetode som virker for meg.

I musikken viskes forskjellen mellom mål og middel ut. Likeledes faller grensene mellom gammel og ung, raser, kjønn, og nasjonalitet. Jeg har spilt Tyrolermusikk i Polen, "Vårsøg" i Tyskland, "Gammel Jegermarsj " i Spania, og i november spilte jeg 1. trompet da orkesterforeningen oppførte "Rhapsody in Blue" i Asker .... 2 uker før konserten leverte jeg fortvilet inn notene og ba dirigenten finne en annen. Men Birger, trombonisten ved siden av meg, oppmuntret meg til å "go for it" likevel. Han tok meg med hjem i sin egen stue og lærte meg Wah-wah-muteteknikken og kompatible fingersetninger til de vanskelige løpene. Konserten ble en milepæl. Det å jobbe hardt for noe, nesten gi opp, med skrekkblandet fryd ta sjansen likevel - og lykkes, det var "snadder"!

Verden er igjen blitt et godt sted å leve, min krykke er blitt min lykke!