Jeg hører til blant de som lider av uhelbredelig notemani. Byr anledningen seg, besøker jeg gjerne noteforretninger når jeg er ute og reiser. Jeg stikker også med ujevne mellomrom innom Norsk Musikkforlag og kikker i hyllene. Ved siste besøk der plukket jeg opp to bøker, eller retter sagt to hefter:

Tellef Kvifte og Elisabeth Vannebo: Slåttespill for blåsere (messinginstrumenter), og Tellef Kvifte: Slåttespill for blåsere.

De to heftene hører sammen og utfyller hverandre. Det andre heftet er en teoribok, en "praktisk innføring i instrumental norsk folkemusikk for blåsere med utgangspunkt i hardingfelemusikken."

I det følgende vil jeg gi en omtale av heftene, knyttet sammen med noen personlige kommentarer og erfaringer. Jeg har alltid vært glad i folkemusikk, spesielt slåttemusikken, og mener at kjennskap til den kan tilbringe en musikkutøver unik og verdifullt stoff til mange forskjellige anledninger. Harry Kvebæk har vært en pioner med å tilføye reiligiøse folketoner til trompet-repertoaret. Det finnes imidlertid nærmest et hav av mer stoff som venter på den som vil lete.

Det første heftet (som er vist på bildet) er et notehefte som inneholder 40 slåtter eller slåttemotiver tilrettelagt for messinginstrumenter, da fortrinnsvis av trompetfamilien. Med dette heftet følger også en CD med eksempler fra slåttene. Innspillingene spenner over originalversjoner på tradisjonelle folkeinstrumenter til stykker som må karakteriseres som mer folkemusikkinspirerte. Alle sporene på CD'en er kopiert fra andre innspillinger, og en finner referansen til de opprinnelige CD'ene i en innholdsfortegnelse.

Slåttene omfatter eksempler på de tradisjonelle; gangar, halling og rull, springar og pols. I tillegg er det en del gammaldanslåter, noen riler pluss fire bruremasjer (det heter ikke brudemarsj på "folkemusikalsk").

Dette er et godt utvalg av den meget rike slåttetradisjonen vi har i Norge. Mange vil kanskje spørre seg hvilken glede en kan ha av dem, og hvor de skal anvendes. Min umiddelbare kommentar er: bruk fantasien. Dette er en inngangsport til en musikkskatt som så alt for få benytter seg av. Dette kan brukes i et utall av sammenhenger, som utgangspunkt for egne arrangementer, eller som solospill. Til slåttene er det knyttet kommentarer om opprinnelse, sagn og stev (sangtekst) der de finnes.

Som alle musikkarter og tradisjoner er det viktig også å kjenne denne musikkens egenart og oppbygging. Alle vet at f.eks. en jazzmusiker må lærer seg dette musikalske språket, "grooven", og de skrevene og uskrevne regler og tradisjoner. Norske slåttetradisjoner er fremmed for mange, og som f.eks. i jazz er det helt avgjørende at en er i miljøet og lytter.

I dag finnes det også en del interessante "bearbeidelser" av folkemusikk, den vedlagte CD har noen eksempler.

Når det gjelder folkemusikken tas form og egenart ofte alt for lett på. For eksempel vil en overdreven aksentuering av 1'er og 3'er i springar, gjerne med en kvint i bassen, virke heller parodisk på en dreven slåttespiller. Men gjør du dette er du i godt selskap. Noen av Griegs bearbeidelser står farlig nær denne fallgruven, jeg har faktisk hørt kommentarer fra folkemusikere at han faktisk noen ganger har gått over kanten.

Her kommer det første heftet oss til hjelp. Tellef Kvifte, professor ved Institutt for musikk og teater ved Universitetet i Oslo, er også en dyktig utøver på flere instrumenter. I dette heftet gir han en meget god og poengtert innføring i folkemusikk-spillets grunnregler. Dette heftet tar spesielt sikte på deg "som har identitet i andre musikktradisjoner, men som ønsker å smake litt hva på norsk folkemusikk er, også på det praktiske plan".

Norsk folkemusikk er spesiell, i den forstand at den er veldig sterkt preget av felemusikk, harding- så vel som flatfele. Kjennskap til og forståelse av feleslåtter er derfor vesentlig. Men også andre instrumenter er viktige, som f.eks. sjøfløyte (blokkfløyte) og seljefløyte. Viktig er det også å ha kjennskap til de forskjellige tradisjonene.

Kvifte understreker at heftet ikke gir noen fasit, men oppfordrer leseren til selv aktivt å orientere seg.

Mye norsk folkemusikk er nedskrevet. Det mest omfattende er et 7-binds verk med hardingfeleslåtter, men det finnes også en rekke andre interessante samlinger. (Eks.: H. Sommero og C. Brein ga for noen få år siden ut en meget interessant samling av musikk fra Møre) Kvifte understreker at det er viktig å frigjøre seg fra noter så fort som mulig. Slåttemusikken er, i alle fall til en viss grad, også improvisatorisk. Det viktige er formen og variasjonene. Her forklares de viktigste begrepene, med referanse til illustrerende noteeksempler. Slåtter er nærmest hierarkisk oppbygget, men innenfor denne rammen er det rom for variasjoner. Graden av personlige innfall er selvsagt avhengig av om det spilles konsert eller f.eks. til dans. Heftet viser også eksempler på mulige variasjoner.

De fleste standardlåter i jazz har formen AABA. Slåttemusikkformen er ikke så enkel, men i prinsippet vil tilsvarende A og B kalles vek, og hvert vek består av flere motiv.

Siden feletradisjonene er så sentrale er det viktig å kjenne til de viktigste karakteristika, som frasering, notasjonsmåte (noter) o.a. En trille på fiolin (eller trompet) blir f.eks. ikke det samme på en hardingfele. Felespillere kaller ofte trillene for likring, og karakteren får du kun tak i ved å lytte. Dette er bare ett av mange eksempler.

Trompetinstrumentene er ikke de mest sentrale i norsk folkemusikk. Det finnes dog som kjent to leppevibrerende folkeinstrumenter, lur og bukkehorn, som med sine spesielle særpreg har interessante muligheter, uten å være særlig utbredt. Historisk har nok kornett /trompet) vært mer brukt til musikk og dans på bygdene. Et eksempel på dette er den kjente kornettist og fiolinist Edvard Bræin (se Schallstykket nr. 1, 1994) som hadde sin musikalske oppdragelse nettopp i et slikt miljø. (Det samme gjelder forøvrig også Danmarks store komponist Carl Nielsen.)

Selv fikk jeg for mange år siden en "aha-opplevelse" i så måte. Jeg var garde-rekrutt på Evjemoen sammen med flere andre som skulle inn i Gardemusikken. I leiren var det en fyr som spilte trompet, men hvis spillestil var helt ubrukelig i Gardemusikken. Han spilte folkemusikk ("gammaldans"), og hadde nettopp den rette "grooven" og følelsen, som han sikkert gjorde stor lykke med på danselokaler.

I tillegg til frasering og uttrykk, er tonalitet og rytmikk viktige elementer i folkemusikken, Grunnlaget for den tradisjonelle folkemusikken er nærmest den renstemte skala ("just intonation"). Under alle omstendigheter er det visse trinn i skalaen som avviker til dels sterkt fra likesvevende temperert skala. I heftet gis det også et råd for hvordan en kan nærme seg riktige intervaller på trompet, men her kan den enkelte utøver selv finne mange gode løsninger.

Når det gjelder rytmikk er det mer komplisert å komme på banen. Mange er f.eks. ikke klar over at det er en vesentlig rytmisk forskjell mellom valdres-springar og telespringar. Rytmikken kan virke komplisert for den uinnvidde. Personlig tror jeg en bør starte sin inngang i folkemusikken gjennom vestlandstradisjonene eller flatfeleområdene i det østlige landområdet. Her er rytmen mer "jamn" og lik den de fleste av oss er vant til. Et annet råd er å høre folkemusikk "live". Personlig vil jeg anbefale kappleiker, der hele salen tydelig tramper den grunnleggende takten. Det får du aldri høre når det spilles slåtter i Oslo konserthus!

Det er også veldig nyttig å studere nedskrevne feleslåtter, der buestrøkene er nøye angitt. Disse viser den spennende kontrasten mellom den grunnleggende rytmen og motivene. Heftet viser flere slike eksempler. Generelt har folkemusikken skikkelig "swing", elegante rytmiske forskyvninger og "groove" som enhver nysgjerrig utøver vil finne spennende å utforske. Her finnes det en stor skatt, som også messingutøvere kan og bør høste av.