Frank Simon "Det beste råd jeg noen gang fikk"

Herr Clarke var en meget beskjeden mann og en fin gentleman. Han tok seg av meg som en far tar seg av sin sønn. Jeg var ganske ung. Han ga meg alt av sine egne erfaringer. Jeg var klar til å forlate Sousa's orkester på slutten av den tredje uka og reise hjem. Jeg hadde aldri spilt så mye musikk på en dag som vi spilte i Sousa orkesteret. Leppene var hovne og jeg hadde en liten fortykning som hang ned på innsiden av leppene. Ja, en virkelig "liktorn" som jeg fjernet fra leppa med pinsett hver morgen. Jeg sa til herr Clarke, "Jeg er redd jeg må reise hjem for jeg klarer ikke dette tempo. Arbeidet her er hardere enn noe annet jeg har gjort i hele mitt liv. Jeg må snakke med herr Sousa om det." Så gjorde jeg det, og sa, "Herr Sousa, jeg er redd jeg er mislykket her fordi leppene mine er så slitne, så oppsvulmet og døde at jeg ikke kan spille." Svaret hans var et av de mest meningsløse og intetsigende jeg noen gang hørte han si. Han sa, "Jeg forstår ikke hvorfor en kornettist ikke kan spille like lenge som en fiolinist." Jeg følte det var så meningsløst, at jeg gikk ut til min stol på scenen og  felte tårer i sorg og fortvilelse.

Herr Clarke lente seg over mot meg og sa, "Ikke spill en note i kveld og kom over til meg i morgen tidlig, så skal jeg snakke med deg." Neste morgen møtte jeg ham og han sa, "Frank, jeg vil fortelle at du er en flott musiker når du er frisk og opplagt, men du vil aldri bli uthvilt i dette orkesteret. Du forstår jeg har gått igjennom alt det du gjennomgår nå og mer enn det. Jeg måtte gå gjennom disse samme erfaringene for å bli i stand til å finne en vei til å bygge opp utholdenhet som kreves til dette arbeidet. Det har tatt meg år å nå dit. For det første, Frank, spiller du med for mye press mot leppene dine. Jeg skal vise deg hvordan du skal styrke de musklene i leppene og utvikle embouchuren slik at du kan utholde dette arbeidet." Så tok han meg med opp på rommet sitt og ga meg den flotteste kornett-leksjon jeg noen gang fikk. Han viste meg hvordan jeg skulle trene musklene i ansiktet akkurat slik man ville trene musklene i armene for å gjøre dem faste og sterke. Ha sa "I morgen vil jeg ikke at du spiller og hvis herr Sousa ser på deg, bare ignorer han, ikke bry deg om han". Jeg sa det kom til å bli vanskelig. Han sa da, "Du gjør som jeg sier." Hele den dagen og kvelden spilte jeg ikke en note i orkesteret. Da begynte opphovningen å gå ned og leppene ble svarte og blå. Gradvis begynte jeg å praktisere det han hadde vist meg. Du forstår jeg brukte å høre at han gjorde dette hver dag for seg selv i ca 30-40 minutter i omkledningsrommet sitt.

Herr Clarke hadde utviklet en oppvarming som var kjempebra. Jeg brukte den selv og viste den til mine elever. Vel, gradvis ble leppemusklene sterkere, en robust embouchure var under utvikling og jeg ble resten av året der uten noe mer leppetrøbbel. (Disse samme øvelsene har blitt publisert og er kjent som Technical Studies av Herbert L. Clarke utgitt av Carl Fischer, Inc., New York City.) Jeg skyller mye til denne mannen, herr Clarke. Utholdenhet er 90% av evnen til å spille godt. Senere da han trakk seg tilbake var jeg i stand til å overta hans plass og påta meg samme ansvar som han hadde hatt.

Disse "Technical Studies" til Clarke var fantastiske. De fleste unge utøvere du ser vil putte munnstykket på munnen og forme en posisjon og forsøke å spille med den over hele registeret til kornetten. Det var mitt problem. Herr Clarke hadde en teori. Han sa, "si alle vokalene" og jeg sa "A, E, I, O, U." Vel sa han, "Er ikke munnen din i fem forskjellige posisjoner, en for hver lyd? Forsøk nå å si de samme lydene uten å endre munnen.. AH, der ser du, du kan ikke."

Jeg har nå praktisert disse vokale lydbevegelsene hver dag helt til siste dag jeg spilte på mitt horn. Jeg dro til øvingslokalet – en halv time til førtifem minutter tidligere og gikk igjennom disse vokallydene og øvelsene. Du spiser vanligvis ikke de samme tingene til hvert måltid - du endrer dietten fra måltid til måltid. Det gir variasjon og hjelper på appetitten. Ved å gjøre disse forskjellige vokal konstruksjonene som han skrev og øvelsene som fulgte med hver, kunne du virkelig bygge en embouchure. Da jeg spilte med Sousa brukte jeg bekymre meg mens herr Clarke spilte "Sekstetten fra Lucia" med en høy Ess på slutten og som ekstranummer kvartetten fra "Rigoletto" i samme toneart og sluttet på enda en høy Ess. Dette krever virkelig utholdenhet. Jeg brukte å spørre, "hvordan gjør han det?" Nå kjenner også jeg hemmeligheten.