Reiserapport:

[bilder fra turen]

"Vi hadde snakket og snakket og snakket om det i mange år, og nå hadde vi endelig funnet ut at vi måtte gjøre noe med det."

Lørdag 4.11.2000

Altså: Avreise lørdag 4. november fra Gardermoen kl. 10:40 med KLM via Amsterdam til Chicago. Bra flyselskap med god service og nok beinplass om bord.

Ca. 12 timer senere landet Jumboen i Chicago, og vi vaklet ut med 7 timers forlengs jet-lag i hodet.

Og som om vi ikke visste det fra før - i USA er alt stort. O'Hare-flyplassen i Chicago er veeeldig stor, ca. verdens mest trafikkerte. Der lander flyene med under 1. minutts mellomrom og vår Jumbo måtte vente i kø over et kvarter på ledig "parkerings-snabel" ved ankomsthallen.

Man klarer seg ikke uten bil i USA, så vi fikk tak i bagasjen og tok Avis-bussen (!) for å hente forhåndsbestilt leiebil m/mobiltelefon (kjekt å ha når du skal ringe til Norge midt på natten). Terminalen til Avis viste seg å være på størrelse med parkeringsplassen på Gardermoen, men alt var klart og i orden, så etter en stund kunne vi legge i vei med Oldsmobile og Avis' veikkart til vårt første overnattingssted Fairfield Inn ($60 pr. døgn) i Glenview ca. ½ times kjøring nordover fra O'Hare.

Søndag 5.11.2000.

Den eneste dagen vi var turister, men pga. avtalen vi hadde kl. 08:00 morgenen etter, startet vi med en rekognoseringstur for å finne ut hvor Schilke-fabrikken lå.

Dette skulle vise seg å være svært fornuftig, ettersom dårlig kart og merkelige veiskilt gjorde det vanskelig å finne frem. Vi brukte over 1 time selv om det lå like i nærheten av hotellet.

Så bar det "Down-Town Chicago", en forholdsvis tett samling skyskrapere helt nede ved Michigan-sjøen. Selv om været var flott den dagen, fikk vi merke hvorfor Chicago kalles "Wind City".

Som alle andre turister havnet vi i Sears Tower, ifølge amerikanerne verdens høyeste bygning (448 m.o.h./ 103 etg.) med selvfølgelig også verdens raskeste heis (gulp). Helt klart vær på toppen, og vi så det meste.

Klok av skade dro vi deretter på ny rekognoseringstur, denne gangen for å finne ut hvor brass-filialen til Chicagos etter sigende største musikkforretning "Chicago Band & Orchestra" lå. Bydelen heter Evanston og vi rotet skikkelig rundt for å finne frem dit også. Forresten en svært stusselig og liten butikk til USA å være, så vi bestemte raskt at dette ikke var noe å følge opp videre. Deretter hadde vi lyst til å gå på jazzklubb og ble tipset om "The Jazz Show Case" som skulle ligge i Grand Avenue, Down Town, men vi fant ikke frem og dermed var søndagen "finito".

Mandag 6.11.2000.

Schilke-fabrikken (ligger i bydelen Melrose Park i Chicago)
Gårsdagens rekognosering gjorde at vi møtte opp til vår avtale hos Schilke presis 08:00 om morgenen. Der ble vi hyggelig tatt imot av Joan Schilke, datter av firmaets grunnlegger, den legendariske men nå avdøde Renold O. Schilke.

Vi synes det var tidlig, men Joan kunne fortelle at de fleste hos dem begynte kl. 06.00 for å unngå den verste morgentrafikken. Likevel jobbet de til 16:30 om ettermiddagen, mao. lange dager.

Schilke er en 100% familieeid (og drevet) bedrift og har 15-20 ansatte. All produksjon foregår helt manuelt med en maskinpark som til dels er svært gammel, delvis selvlaget, og i hvert fall velprøvd. Produksjonen ligger på 1000-1200 pr. år, og de lager bare trompeter (og noen kornetter). Et flygelhorn har de riktignok prøvd seg på uten særlig hell. M-I og M-II serien var heller ingen suksess da de i en kort periode tidlig på 90-tallet kjøpte frediglagede ventilhus fra Yamaha. Suksess-modellene til Schilke's Bb trompeter i dag er B, X og S.

Schilke's fortrinn og kompetanse ligger helt klart i glimrende håndverkere med lang erfaring . Schilke- trompeter er derfor å betrakte som håndlagede og kvaliteten er svært høy. Vi overdriver antagelig ikke når vi påstår at Schilke sannsynligvis er av de bedre serieproduserte trompetene man kan få tak i i dag.

Joan tok oss med på en runde i fabrikken, og etter hvert kom også broren Renold E. Schilke til. Han deltar selv i produksjonen og fortalte villig vekk om alt som foregikk og hvorfor. Her var det ikke noe hemmelighetskremmeri, og vi fikk fotografere så mye vi ville. Alle hadde dessuten tid til å slå av en prat hvis det var noe vi lurte på. Og det kan de i grunnen koste på seg, for bestillingslistene er lange. Dersom du ønsker å kjøpe en Schilke-trompet må du belage deg på at leveringstiden kan være bort i mot 2 år. På tross av dette hadde de ingen planer om å øke kapasiteten.

Schilke påberoper seg dessuten en ganske restriktiv firmapolicy: De betaler ingen for å spille på deres horn, ingen sponses med gratis horn, og uansett hvem du (tror du) er må du betale vanlig listepris som står å lese i deres meget beskjedne brosjyre.

Et spesielt interessant bekjentskap var Carl Hammond som lager munnstykker hos Schilke. På sin spesiallagede dreibenk kan han kopiere og/eller lage et hvilket som helst munnstykke på bestilling (NB! backbore er alltid Schilkie's egen). Leveringstiden er sympatisk, bare 2-3 uker, men prisen er forholdsvis høy ca. $65 - $130, avhengig av om det skal være standardutførelse, skru-rim og/eller gullforgylt.

P.S.!

Vi ble så oppslukt av alt det interessante at vi glemte å prøve trompeter, selv om Schilke hadde et helt rom fullt. Trøsten får være at vi kjenner dem litt fra før, ettersom den ene av oss er eier av en S 32.

Etter lunch dro vi Down Town Chicago for å besøke musikkforretninger.

Chicago Band & Orchestra (hovedforretningen) skulle være en stor forretning, men var isteden en stor skuffelse. I følge våre opplysninger var de forhandler for UMI (King, Conn, Benge), men hadde intet av interesse.

Hos Carl Fischer i samme bygning så vi etter noter, men også dette viste seg å være en svært ordinær butikk med dårlig utvalg og lite av interesse. Etter deres utsagn hadde Internett overtatt mesteparten av markedet for salg av noter, og de fleste butikkene var enten nedlagt, eller var i ferd med å bli nedlagt.

Coulsons som lå et par kvartaler unna, var en mer positiv opplevelse. Knøttliten og rotete notebutikk som var umulig å finne frem i, men den hyggelige innehaveren visste akkurat hva han hadde hvor og var dessuten hjelpsomheten selv. Dette var det eneste stedet vi fikk tak i noe av det vi var på utkikk etter når det gjaldt noter.

Om ettermiddagen kjørte vi videre til Elkhart, en kjøretur på ca. 2 timer østover fra Chicago, og tok inn på motellet Econo Lodge ($50/ døgn). Vi hadde innsett nytten av rekognoseringsturer og gjennomførte en sådan for å lokalisere Bach-fabrikken før vi tok en noenlunde tidlig/sen (?) kveld.

TIRSDAG 7.11.2000.

Elkhart Ind.
Alle som spiller trompet har vel hørt om Elkhart Ind., trompetfabrikkenes Mekka?

På det meste, i gullalderen før og etter 2. verdenskrig til utpå 60-tallet, skal det ha vært hele 16 forskjellige instrumentfabrikker i denne lille byen på ca. 10.000 innbyggere. Conn var første ute allerede i 1874. I dag er det bare to igjen, Bach og UMI, men sistnevnte lager bare fløyter i Elkhart.

Dr. Margaret Downie Banks ved "The American Shrine to Music Museum" (Vermillion, SD) har skrevet jubileumsbok om instrumentfabrikkene i Elkhart.

Vincent Bach - A division of The Selmer Company
Inspirert av 7 timers jet-lag hadde vi ikke noe problem med å sprette opp lys våkne kl. 02:00 om natten, slik at vi var ute i god tid til vår avtale.

The Selmer Company som eier Bach er spredt på 3 forskjellige bygninger, der den ene inneholder hovedkontoret til Selmer, en er selve fabrikkhallen, og "Plant 2" er lager.

Vi ble møtt av Paul Cahill, en hyggelig og ganske stresset fyr, som forklarte litt om produksjonen og tok oss med til testrommet (!) der vi skulle prøve C-trompeter. Den avtalte omvisningen i fabrikken ble av tidsmessige årsaker utsatt til neste morgen.

På Bach-fabrikken jobber ca. 1000 personer, hvorav halvparten lager messinginstrumenter (Bach) og den andre halvparten lager saksofoner (Selmer).

Inne i selve fabrikkhallen var alt ganske formelt, og vi fikk ikke lov å fotografere. Det er heller ikke mulig å få kjøpt noe som helst på fabrikken uten at dette er formelt avtalt på forhånd med en godkjent forhandler. Dette var av en eller annen grunn svært strengt. Vi hadde imidlertid vårt på det tørre i og med at Arild hadde ordnet alle papirer for kjøp av C-trompet gjennom Schlagerforlaget på forhånd (takk skal du ha Vigdis).

Som sagt så gjort. Paul Cahill geleidet oss inn i testtrommet der 4 stk identiske Bach Strad. 229 CL trompeter hang klar til prøving på et stativ.

Og testtrommet, eller øvingsrommet om du vil, var et kapittel for seg. "Wenger V-Room" var en ca. 10-15 kvm. stor boks som bokstavlig talt stod på egne ben (fullstendig frittstående!). Det mest interessante var imidlertid den interne akustikken som ble regulert av en datamaskin via mikrofoner og høyttalere i taket. Ved hjelp av valgbare programmer i datamaskinen kunne man dermed simulere romakustikk i alle varianter fra steindødt studio, via store og små konsertsaler, kirker, osv., osv., til utendørsarena med 30.000 tilskuere. Noe for enhver smak for å si det slik, bortsett fra prisen som ble oppgitt til $ 80.000 (ca. 750.000 kroner).

Så stod vi da der med 4 i utgangspunktet like C-trompeter, hjemmelaget testprosedyre, og akustikken på full kirkeklang. En særdeles interessant opplevelse. Og hva lærte vi? Jo, like trompeter er ikke like allikevel, og spredningen var faktisk ganske påtagelig, selv til Bach å være. Etter et par timer forlot vi imidlertid glade og fornøyde Bach-fabrikken for den dagen, med den likeste C-trompeten under armen og med retning mot South Bend (20 min. vest for Elkhart, mot Chicago) til Woodwind & Brasswind.

The Worlds Largest Music Store, eller Woodwind & Brasswind, ligger like ved motorveien utenfor South Bend, og bærer navnet sitt med rette. Selv om butikken var kjempestor, tok det en stund før vi skjønte at ikke på langt nær alle varene var utstilt. Langt det meste befant seg inne i en enorm lagerbygning i forlengelsen av butikken, og ble hentet opp på forespørsel. Ettersom anledningen bød seg, brukte vi den til bl.a. å prøve noen for oss litt uvanlige trompeter. Stomvi (Spansk) imponerte ikke, men Monette-kopiene fra Courtois og Taylor hadde både kunstnerisk hi-tech design og var gode å spille på, dersom priser fra ca. 30.000 kroner og oppover frister. De var imidlertid så tunge å holde at et kurs i helsestudio antagelig ville være nødvendig.

Ellers har Woodwind & Brasswind det meste og kan skaffe resten, men uten den svært omfattende katalogen ville vi vært rimelig hjelpeløse i dette systemet. Vår "nye" venn Tony Hajicek ordnet imidlertid opp i stor stil, og noen timer etter hadde vi fått med oss det meste av det vi var ute etter.

W & B har også butikker i New York og Paris, og hevder å ha de laveste prisene, i hvert fall i USA (lavere enn Giardinelli?). F. eks. var "call price" (pris på forespørsel) på en Bach Strad. ca. $1300 når vi var der, men det kan variere.

Fotografering var forbudt (?) både ute og inne, men vi fikk da lurt oss til et par bilder fra utsiden før sikkerhetsvakten kom løpende.

Etter endt handletur, dro vi tilbake til Econo Lodge i Elkhart pga. utsatt omvisning med Paul Cahill i fabrikken til Bach.

Onsdag 8.11.2000.

Bach-fabrikken var utvilsomt den største vi så i løpet av denne turen. Her var det masseproduksjon i høyt tempo i en kombinasjon av manuelle, halv- og helautomatiske arbeidsoperasjoner. Hver mann sin post, kan vel være betegnende. Produksjonsvolumet ble litt vagt oppgitt å være mange hundre pr. dag, og da var det messinginstrumenter totalt det dreide seg om. Egentlig var vi vel litt overrasket over at produksjonen var såpass manuell som den var.

Imponerende var poleringsrommet der alle var svarte i fjeset og instrumentene føk rundt som drillstaver. "It's really dirty work" sa Paul Cahill da vi passerte.

Vi la merke til at såkalte "one piece" schallstykker ble laget av en foldet plate som ble slagloddet på langs, og dermed ikke er laget av ett rør slik vi trodde. De billigere modellene har schallstykker som også er delt på tvers, selv om "sømmene" i begge tilfeller er hel usynlige når klokkestykkene er ferdige. Det var utrolig mye manuelt smiarbeid og utglødingsprosesser etter at klokkene var sveist. En interessant prosess var også de såkalte "sterling" (sølv) klokkestykkene som ble laget helt elektrolytisk ("grodd" ca. ett døgn i elektrolysebad) og dermed er virkelig "one piece".

De vanligste munnstykkene, for eksempel 7C, ble laget automatisk (2 min. pr. munnstykke!) av computerstyrt maskineri i serier på 5000. Mindre serier ble laget manuelt i dreiebenker som liknet Schilke's. Vi fikk bekreftet at den nye serien med store bokstaver er forskjellig fra, men mer konsistent, enn den gamle serien med små bokstaver. Forskjellen synes også utvendig i og med at det automatiske verktøyet ikke kan prege bokstaver på buet underlag. De jobber imidlertid med saken, og vil i løpet av kort tid gå tilbake til de små bokstavene som alle helst vil ha (?).

Bach har også en såkalt "Pro Shop" som tar seg av modifikasjoner og spesialbestillinger. Ordrene effektueres bare et par ganger i året, slik at det kan være inntil 6 måneders leveringstid dersom du for eksempel ønsker et spesiallaget munnstykke.

Noen timer utpå formiddagen var vi klare til å forlate Elkhart, men synes ikke vi kunne dra videre uten å ha vært innom UMI (Conn, King, Benge) som ligger nesten i samme gaten bare et par minutter unna Bach. Om ikke annet kunne vi jo plukke opp noen brosjyrer og/eller kataloger, for vi visste på forhånd at UMI bare lager fløyter i Elkhart. Trompetfabrikken ligger i Eastlake rett utenfor Cleveland, og den 2 x 5 timers kjøreturen hadde vi allerede bestemt oss for å unnvære. Vi hadde dermed ingen avtale hos UMI, men ble likevel svært godt mottatt av salgsdirektøren (har mistet visittkortet), og Marie Hansen (!) som har ansvaret for internasjonale kunder. Det var her vi fikk greie på at UMI og Selmer (Bach) har samme eier, nemlig Steinway Musical Instruments (!), men at de forskjellige merkene fortsatt ble markedsført hver for seg. Hva som vil skje i fremtiden, er vel et annet og mer åpent spørsmål. I praksis er allerede i dag for eksempel Conn og King identiske.

UMI er veldig i støtet om dagen for å øke sine markedsandeler i Skandinavia/Europa, og skrøt veldig av "Vintage One-serien" som vi av praktiske grunner ikke fikk prøvd. UMI hevder at de ikke selger sine produkter gjennom såkalte "katalog-distributører" (som for eksempel W & W), men de fås kjøpt gjennom Giardinelli (?) som jo har en svært stor og omfattende katalog.

Etter lunch hadde vi i grunnen resten av dagen åpen, og fant ut at vi hadde tid til et par reservealternativer i reiseplanen.

Sam Ash Music er en stor, flott musikkforretning som ligger i bydelen Lombard vest i Chicago. De hadde forholdsvis lite brass, men mye gitarer, synth'er, trommer, PA, etc. Prisene var vesentlig høyere enn hos Woodwind & Brasswind, men var vel verdt besøket likevel, faktisk hadde de en del noter også.

Sam Ash har ellers en kjede av butikker rundt i USA.

Neste stopp på programmet ble superreparatøren Wayne Tanabe og hans verksted/ lille butikk The Brass Bow som ligger i bydelen Arlington Heights nord i Chicago. Wayne er et Internett-bekjentskap (TPIN'er) og vi ble mottatt med åpne armer selv om vi hadde glemt å ringe på forhånd. Forresten er alle de få ansatte i Brass Bow svært hyggelige folk som absolutt vet hva de driver med.

De både reparerer, modifiserer og bygger horn, men vet også å ta seg betalt. Selv om prisene var svært høye, er Wayne Tanabe kjent over hele USA og blir brukt av både Chicago Symphony Orchestra og mange andre "topper" i bransjen.

Det er Wayne Tanabe som driver med kryonisering (kuldebehandling) og ultralyd-rengjøring av horn. Han lager også spesielle "valve-guides" av metall til den nette sum av $48,- pr. sett, fordi metall visstnok gir raskere respons (?) i hornet enn plast, som er det mest vanlige.

Det hadde allerede begynt å mørkne da vi dro videre nordover mot Lake Bluff (Nick Drozdoff) og tok inn på motellet Sleep Inn ($60,-/døgn).

Torsdag 9.11.2000

Allerede torsdag, og vi hadde avtale om "time" med Nick Drozdoff kl. 09:00 om morgenen.

Nick er en annen TPIN'er som vi er blitt kjent med via Internett. Det er vel kanskje ikke så mange her hjemme som har hørt om ham, men Nick er tidligere leadtrompeter hos Maynard Ferguson og en rimelig velrenommert trompeter i USA, spesielt i Chicago-området. En meget trivelig fyr skulle det vise seg, og fullstendig blottet for primadonnanykker.

At musikere i USA ikke lever spesielt fett visste vi fra før, og også Nick Drozdoff hadde annen jobb ved siden av. Faktisk var hovedjobben hans å undervise i fysikk ved et universitet i nærheten. Han har skrevet flere trompetbøker, bl.a. "Embouchure Design" og "The Physics of Brasses", og har som alle andre gitt ut egen demo-CD.

Ut fra det han har skrevet, er Nick typisk "buzzer", men han dytter ikke dette på alle og enhver. Faktisk nevnte han det ikke overfor oss i det hele tatt, men var mye mer opptatt av tonekvalitet og lyrisk tolkning av musikken. Øv svakt (soft and silent), var hans resept.

Nick var dessuten innehaver av John Lynch's asymmetriske leadmunnstykke, som vi dermed fikk anledning til å prøve. Det virket lite, sammenklemt og rart, men ga nok noen toner "gratis" i høyden. For å komme ned i dybden under lav C på hornet, måtte Nick tilte hornet ganske mye oppover (lette belastningen på underleppa?), og selv da var tonen rimelig skranglete. Pga. den asymmetriske cup'en får man følelsen av at underleppa på en måte blir "sperret inne" i munnstykket.

Nå venter alle spent på den klassiske utgaven av "Asymmetric".

Et par timer senere forlot vi Lake Bluff, krysset grensen mot staten Wisconsin, og la veien mot nordvest i retning Elkhorn. En drøy time senere kunne vi begynne å spørre oss frem etter en annen av de mer legendariske trompetfabrikkene, nemlig Getzen. Ettersom Elkhorn ikke er store plassen, bare ca. 5000 innbyggere, visste alle hvor Getzen var.

Firmaets eierforhold har vært temmelig innfløkt. I 1961 ble firmaet solgt ut av Getzen-familien og opererte under navnet Allied Music Corp., men i 1991 ble det kjøpt tilbake av Getzen-familien. Den opprinnelige grunnleggeren het T.J. Getzen. Han hadde to sønner, J. Robert Getzen og Donald E. Getsen. Sistnevnte solgte seg ut og dannet DEG som fortsatt driver i musikkbransjen, men er forholdsvis anonyme.

I dag er det J. Robert's ene sønn Thomas R. Getzen som eier og driver firmaet. J. Robert's andre sønn heter Edwards M. Getzen og dannet Edwards-fabrikken før han solgte seg ut for noen få år siden.

Nok om det. Vi ble tatt imot av Mike Maas som foruten å være en superhyggelig fyr også er "vice president" i firmaet.

Vi ble tatt med på omvisning i en ryddig og moderne fabrikk, og fikk fotografere så mye vi ville. Getzen har ca. 80 ansatte, og omsetningen er drøyt 10.000 instrumenter i året. De har satset mye på korpsinstrumenter og lager meget bra horn. I motsetning til de andre fabrikkene, fulgte her hver ansatt instrumentet gjennom hele produksjonsprosessen. Samme person har dermed ansvaret for hele hornet. En kuriositet kan være at Getzen ikke lager munnstykker selv, men kjøper dem fra Tyskland (!).

Getzen har også en såkalt "Pro-Shop" som gjør alt av speialbygging og modifikasjoner. Getzen er forøvrig den eneste av fabrikkene vi så som fortsatt tar bryderiet med å lage ventiler av nikkel/stål. Alle de andre bruker i dag monell.

Vi fikk lov å prøve så mange trompeter vi ville, og ble spesielt begeistret for Renaissance-modellen og Eterna-kornettene. Getzen er vel for øvrig kanskje en av de få som fortsatt lager 4-ventilers flygelhorn.

Som sagt, Getzen-familiens indre liv er mangeslunget, og vi fikk også besøke den lille Edwards-fabrikken (Edwards M. Getzen) som lå vegg i vegg. Her regjerer Andrew Naumann som i tillegg til å drive Edwards-fabrikken, også driver sin egen trompetfabrikk (Naumann Trumpets Inc.) som lager historiske instrumenter.

Edwards driver bare customdesign, og lager meget fine, forholdsvis få, og ganske dyre instrumenter. Vi ble spesielt begeistret for deres C-trompeter og Monette-kopien (prototypen) som vi omdøpte på stedet til "Rocket" (fra $ 3600,-).

Og, dersom du ønsker en trompet i byggesett, er antagelig Edwards tingen. Du kan velge mellom 2 forskjellige ventilseksjoner med 3 forskjellige boringer, ventilerte (!) eller vanlige ventilstempler, 8 forskjellige leadpipes, klokkestykker i 4 forskjellige tykkelser (weights) og 2 forskjellige legeringer enten "temperert" eller varmebehandlet (herdet), rundet eller halvrundet stemmebøyle, etc. Det hele monteres sammen på en-to-tre ved hjelp av 5 gullforgyllte skruer, og vips så har du din egen spesialbygde trompet til den nette sum av ca. $ 3600,-, ..... uten munnstykke.

Utpå ettermiddagen guidet Mike Maas oss over til Holton-fabrikken som lå like i nærheten, men det viste seg at det bare lages waldhorn i Elkhorn. Trompetproduksjonen er lokalisert sammen med Martin og Leblanc i Kennosha, en by som ligger ca. 1 times kjøring øst for Elkhorn.

I de gamle lokalene fra 1898 hadde imidlertid Holton et artig lite museum med gamle instrumenter, der vi fikk tatt en titt og tatt noen bilder.

Folkene hos Getzen hadde booket oss inn på Quality Inn ($ 70,-/døgn) i feriebyen Lake Geneva, så vi kjørte de 15 min. sydover det tok å komme dit. For øvrig ligger DEG (tidl. Donald E. Getzen) i Lake Geneva, men de har ikke lenger noe av interesse, så vi hadde allerede bestemt oss for å droppe dem før vi dro fra Norge.

Fredag 10.11.2000.

Da Mike Maas fortalte at han var oppvokst et sted som heter Wind Lake like nord for Elkhorn, så tenkte vi ikke så mye over det. Men da han fortalte at i Wind Lake ligger Town of Norway og Norway Lutheran Church, fattet vi interesse og tenkte at den turen måtte vi bare ta. Kanskje kunne vi spille i kirken og all ting. Vi hadde jo nyinnkjøpt C-trompet. Men, akk nei. Kirken var stengt den, og det var parken og museet også, men vi fant statuen av oberst Hans C. Heg fra Lier utenfor Drammen som ble drept i den amerikanske borgerkrigen bare 30 år gammel. Identiske statuer av oberst Heg står forøvrig både på torget i Madison (hovedstaden i Wisconsin) og i Lier.

Dessuten besøkte vi Norway Town Hall (kommunehuset) der vi fikk tak i et par bøker om de første norske settlerne i Wisconsin.

North Cape fikk vi dermed ikke besøkt, for det oppdaget vi først da vi bladde gjennom bøkene etter at vi var kommet hjem.

I hvert fall, i denne delen av Wisconsin har mange av dem man møter norske aner, selv om ingen snakker et ord norsk.

Fra "Town of Norway" bar det en times kjøring rett vest ut mot kysten av Lake Michigan til Kennosha der både Leblanc og Martin-fabrikken ligger. Leblanc er hovedkontoret, og vi hadde avtale med Dave Surber.

Martin-fabrikken lager både Holton-, Martin- og Leblanc-trompeter, langt de fleste er Holton. De har også flere signaturmodeller, bl.a. Maynard Ferguson's MF-horn (Holton) og Arturo Sandoval (Leblanc). Martinfabrikken lager også munnstykker på bestilling for andre, bl.a. Giardinelli (!). Martintrompeter kan du forøvrig få levert med flott håndgravering på schallstykket og med valgfri lakkfarge. Hva med for eksempel en i rosa, grått eller grønt?

Ca. 100 ansatte produserer ca. 100 horn pr. dag. Det er avansert serieproduksjon med ganske nye og moderne maskiner, for eksempel i forhold til Bach, og det er ingen manuelle arbeidsoperasjoner. Alt ble gjort automatisk i såkalte NC-maskiner (Numerical Controlled) eller i "jigger". Kvalitetskontrollen virket god, og særlig trykkprøvingen var interessant. Antagelig har Martin de beste fabrikasjonstoleransene (minst spredning) av alle de vi besøkte. Vi fikk teste flere horn uten å bli særlig overbevist/ imponert. Ingen fotografering tillatt.

Etterpå tok Dave Surber oss med til Leblanc's hovedkontoret litt lenger bort i gaten, hvor vi plukket opp brosjyrer etc. Der hadde de også et lite, flott og ryddig museum med gamle/ nye trompeter og sax'er, samt en monter med munnstykker. Her kunne vi egentlig fotografere så mye vi ville, men hadde selvfølgelig latt kameraene ligge igjen i bilen pga. fotoforbudet hos Martin.

Blant munnstykkene var det tydelig at man også i tidligere tider har prøvd mye rart for å finne det magiske vidundermiddelet for å spille i høyden. Her var nok "Asymmetric" bare fornavnet.

På Leblanc's hovedkontor lager de for øvrig klarinetter, både vanlige sorte (i tre) og røde, blå, grønne og gule i plast. De sistnevnte skal etter eget utsagn være nesten like bra.

Leblanc har fortsatt forbindelser i Frankrike (bl.a. Courtois), men ingen fabrikker lenger.

Om ettermiddagen dro vi tilbake til Lake Geneva og Quality Inn for overnatting og mental forberedelse til morgendagens hjemreise.

Lørdag 11.11.2000.

Sen frokost, avreise fra Lake Geneva til Chicago og O'Hare, innlevering av leiebil m/mobiltelefon (ca. NOK 4000,-/uke), Avis-bussen til avgangshallen, innsjekking hos KLM, taxfri'n fikk vente til Shippol i Amsterdam, ombordstigning på Jumbo'en, og takk og farvel USA.

Søndag 12.11.2000.

Landet på Gardermoen utpå formiddagen, minus de samme 7 timers jet-lag i bakhodet som da vi dro. De satt i til langt ute i neste uke.

Sammendrag.

Fabrikkene.
Vi besøkte 4 fabrikker som lager trompeter med til sammen 7 forskjellige navn. UMI's trompetfabrikk i Clevland lå for langt unna, så den besøkte vi ikke, men der lages Benge, Conn og King. Yamaha tok ikke imot besøk ved fabrikken i Grand Rapids. Vi hadde muligheter til å besøke DEG (Dynasti, Weril & Wilson) i Lake Geneva og Boosey & Hawkes (Besson, Denis Wick) i Libertyville, men droppet dem. Både Jo-Ral (muter) og Jet-Tone (munnstykker) ligger i Elkhart.

Foruten Schilke som er håndlaget, hadde Bach, Martin og Getzen såkalt "Pro Shop". Masseproduksjon og tempo var mest fremtredende hos Bach. Kvalitetskontrollen virket mest betryggende hos Martin. Getzen var den eneste der en og samme person fulgte instrumentet gjennom hele produksjonsprosessen.

Flere av fabrikkene antydet Østen (!) som mulig fremtidig leverandør av deler og/eller montering.

Bare Edwards og Schilke selger direkte fra fabrikk, de andre kun via forhandlere. UMI bruker ikke såkalte katalogforhandlere (men Giardinelli har dem?).

Selmer (Bach) og UMI er begge eid av Steinway, og kanskje det vil påvirke fabrikasjonen på sikt ettersom Bach i dag ligger i Elkhart og UMI ligger i Cleveland.

Både Bach, UMI, Schilke og Martin bruker samme firma til forsølving/forgylling, nemlig Andersons i Elkhart. Getzen/Edwards gjør dette selv.

Butikkene.
2 store og noen mindre musikkbutikker ble besøkt, hvorav Woodwing & Brasswind i South Bend var den desidert mest interessante.

Notebutikkene var "helbom", det er faktisk bedre utvalg i Norge. Internett ser ut til å ha overtatt hele dette markedet, og bare forlagene selv sitter nå med noter.

Folkene.
Både Wayne Tanabe og Nick Drozdoff er personligheter i bransjen som det er nyttig å kjenne. Begge er aktive på Internett (TPIN) og begge er folk det går an å spørre hvis det er noe man lurer på.

Kostnader.
Flybilletter NOK 4300,- pr. person.
Leiebil m/mobiltelefon ca. NOK 4000,- pr. uke (delt på to).
Hotell i snitt ca. NOK 600,- pr. døgn.
Totalt ca. NOK 10.000,- pr. person, pluss mat og det vi handlet.

Alle to var enige i at det hadde vært en opplevelsesrik og interessant tur. Naturen var også pen.

Kanskje noen finner på å arrangere gruppereise en gang i fremtiden?

Med hilsen fra to trompetsturister

Arild Figenschou
Olaf-B.Brattegaard