I kapitel 2 i boka forteller Dokshizer om bakgrunnen for tittelene "Trumpeter on a Horse". 10 år gammel i 1932 ble han plassert i 62. Kavaleri regiment. Her ble han utdannet til regimentstrompeter. Ikke nok med det, men han måtte også lære seg å ri samtidig som han spilte de forskjellige signaler.  

Dokshizer hadde to lærere på trompet. Hos den første, Ivan Vasilevsky, startet han mens han var i militæret. Vasilevsky var en sterk tilhenger av Arban Metoden og i løpet av de 3 til 4 årene som elev av Vasilevsky lærte Dokshizer hele Arban utenat.

Den neste læreren var Mikhail Tabakov. Han var kjent for sin meget vakre tone. I sin undervisning la han også stor vekt på tonedanning og elevene måtte bruke fra 40 til 60 minutter hver dag på "hvite noter" det vil si lange toner i forskjellig strykegrad. Hos Tabakov lærte Dokshizer også en annen type ansats and den vanlige "TA" nemlig "TVA". Dette blir dessverre ikke nærmere forklart i boka. Den grundige vektlegging av interpretasjon som Tabakov sto for sier Dokshizer ofte blir for lite vektlagt i dag. Han ser derfor mange unge studenter med en utmerket teknikk men manglende musikalsk forståelse.

I 1941 vant Dokshizer første pris i en landsomfattende konkurranse for messingutøvere.

Under krigen tjenestegjorde Dokshizer i et militærorkester, men etter krigen fikk han jobb som trompeter i Bolshoi teaterets orkester. Etter noen år i orkesteret fant Dokshizer ut at han måtte utvikle andre sider som musiker og han begynte derfor ved dirigentklassen på Moskva konservatoriet. Siden viet han 10 år til dirigering i tillegg til å spille trompet, men fant så ut at det var trompeter han egentlig var og la derfor dirigeringen "på hylla". 

I Sovjet tiden var det ikke lett å komme til andre land enn de som Sovjet hadde samarbeid med, men i 1961 kom Dokshizer som medlem av Sovjets Statsorkester til USA. Her traff ham mange kjente trompet personligheter som Vincent Bach, Renold Schilke og Louis Davidson. Sistnevnte tok seg spesielt av Dokshizer og det utviklet seg et nært vennskap mellom dem. Av andre personligheter som han traff på sine etter hvert mange turneer er møtet med Maurice André spesielt omtalt. De hadde ingen tolk tilstede og møtet ble derfor konsentrert om musikk. André spilte for Dokshizer og omvendt. Da møtet var over overrakte André han en Selmer pikkolo trompet og som takk fikk André notene til Arutunians trompet konsert. 

Boka inneholder mange andre episoder som kunne nevnes men det vil føre for langt. Det er også mange bilder i den 223 sider store boka.

I et postscript (side 210) nevner Dokshizer at han på 90-tallet ga mange klinikker og deriblant en i Oslo organisert av Odd Lund.

Noen kritiske kommentarer. Boka kan til tider bli litt kjedelig det er for mange (for oss) ukjente personer som nevnes. Men det er neppe å vente at en stor musiker som Dokshizer skal være like dyktig som skribent.

Boka er dessverre ikke tilgjengelig i vanlige bokhandler men må bestilles fra ITG. De tar kredittkort og bestilling kan sendes på faks og epost i tillegg til vanlig brev. Men vær forberedt på at det kan ta lang til (5 – 6 uker) å få boka.

Bestilling kan sendes til: