|
1) Følelsen i leppene |
|
|
Messingutøvere vil ikke lykkes hvis de ikke føler seg komfortabel og avspent når de setter instrumentet mot leppene. Den viktigste hensikten med en god oppvarming er å oppnå komfort gjennom å utvikle en "gjenkjennelig" følelse. En yngre utøver vil selvsagt ikke ha så mye følelse av et "oppnådd resultat", så gjenkjennelsen er derfor mye mindre. Det finnes utallige meninger om hvilke "øvelser" som bør spilles for å få til denne oppvarmings-effekten. De fører til et slags resultat, om enn ikke så konsistent som man kunne håpe på.
Hvis vi ser bort fra instrumentet i første omgang, har vi lært gjennom medisin og sport, at enkel "vibrering eller blafring" av lepper og kinnmuskler virker som en form for massasje og øker blodstrømmen gjennom musklene. Dette hjelper til å "rense" musklene for rester av melkesyre, etc. som har samlet seg opp fra tidligere perioder med spilling. Det hjelper også til med å skaffe oksygen og blodsukker til musklene, som også er nødvendig for at musklene skal fungere best mulig. Denne "muskel forberedelsen" bør gjøres fra noen minutter til kanskje 5-10 minutter, avhengig av hver enkelts behov og av den ønskede spillesituasjonen man forbereder seg til. Noen perioder med hvile inn i mellom vil hjelpe tingene til å feste seg og vil også hjelpe deg til å OBSERVERE utviklingen. Den som forbereder seg til å spille lead trompet i et jazz ensemble vil naturligvis ønske et litt annet resultat enn den som forbereder seg til å spille i et korps eller i et symfoniorkester. BEGGE kan allikevel oppnå dette ved å starte med blafring. Forskjellen vil først komme når man går over til det siste steget i oppvarmingen, å spille PÅ INSTRUMENTET. Noe som før som jeg føler er viktig dette, er å summe litt på munnstykket etter blafringen og før man begynner å spille på instrumentet.
|
|
|
2) Abdominal luftstøtte
|
|
|
Dette er et av de områder av messingspill som skaper en god del forvirring. Mye av diskusjonen om viktigheten av diafragma har gjort mang en utøver forvirret, skapt problemer, og blødende lepper. Den øvre del av torso består av en stor FAMILIE med muskler som alle er blitt dannet for å fungere i et samspill. Spesielt når vi gjør noe som krever FORSERT UTÅNDING, for eksempel å blåse ut et lys, spytte noe ut av munnen, ELLER BLÅSE I ET BLÅSEINSTRUMENT.
Det er 3 lag av abdominale muskler fra lysken og til brystbeinet (brystplaten); det er 2 lag muskler (indre og ytre) mellom ribbeina; det er muskler bak fra den lumbare regionen og opp til skuldrene; det er diafragma rett under lungesekken; og det er muskler som kommer ned diagonalt fra bak øret som forbinder seg med øvre del av brystkassa. Når en person gjør en "forsert utpust", vil alt bli aktivert som en "samlet familie" bevegelse. Musklene øker ALLE samtidig spenningsnivået for å heve det interne kompresjonsnivået (PSI) i lungekammeret. Dette fører lufta RASKERE fram, noe som er en av de første nødvendige ting som må skje når en utøver beveger seg "oppover" i registeret. Det området som man må bli bevist om er IKKE i diafragma, men senteret for de abdominale musklene, nær navlen. Kroppen har en naturlig måte å sentrere seg selv på, som hvis du forsøker plutselig å blåse som om du spytter ris eller blåser ut et lys. Ved å lære å kontrollere den varierende spenningen, enten isometrisk ved å holde et kompresjonsnivå eller ved å stramme og slappe av graden av spenning etter hva du spiller, vil du oppdage at det er den abdominale støtten som kontrollerer lufta. Denne støtten påvirker selvsagt diafragma, men det er IKKE diafragma alene som beveger lufta. Det er FAMILIEN av muskler, alle styrt fra det abdominale senter.
|
|
|
3) Kontroll av leppeåpning
|
|
|
Det mest misforståtte aspekt ved messingspill er det "man tror skjer" med leppene og embouchuren når man spiller. I mange år har vi blitt fortalt at våre lepper skal summe hele tiden når vi spiller en tone. Leppene må faktisk vibrere, men IKKE på den lukkede måten som nå vi gjør leppesumming. Den er komprimerte lufta må ha en bane å bli ført kontrollert ut på.
Lufta sikter faktisk mot overflata av overleppa, forhåpentligvis så langt fram som mulig. Når den beveger seg i høy hastighet, får det leppa til å vibrere fra trykket av lufta som treffer den. Lufta går ikke bare forbi leppa, den "spinner" inn i en strømvirvel (en slag malstrøm) som "spretter nedover" når den spinner ut av virvelen og denne bevegelsen nedover aktiverer en vibrasjon på overflata av underleppa som også lager et spinn inn i en ny strømvirvel. Disse virvler er basis for en " deltagende vibrasjon" som oppstår mellom de to leppene ... som ER DET SOM LAGER LYDEN.
Jo nærmere du plasserer leppene sammen, jo svakere, mindre, tynnere, eller mer "presset" vil klangen bli. Når du åpner opp størrelsen på leppeåpningen, er det første du vil merke den frie bevegelsen av lufta, deretter at klangen åpnes opp. Så snart leppeåpningen er åpnere, må utøveren også heve spenningen i den abdominale støtten for å øke luftstrømmen som i trengs for å fylle det større gapet i leppeåpningen. Dette tvinger utøveren til å BRUKE LUFTA, noe som ER en mer effektiv måte å spille på. Alt folk snakker om er LUFT, men forvirringen slår til når de skal forklare hvordan det virker og hva utøveren "skal gjøre". Svakt, delikat spill krever at utøveren lukker leppene etter hvert som luftstrømmen også minsker, men nok til å vite når de skal "skifte gir" for en mer krevende situasjon som det å spille lead trompet. Nøkkelen er å balansere støtte og luftflyt med åpningen i leppa.
Disse leppeåpningsmusklene må også utvikles skikkelig. Den beste øvelse jeg vet for dette er leppesumming, så lenge utøveren ikke begynner å blande sammen den stramme, snurpete leppa som er nødvendig for leppesumming med det som er nødvendig under spill. Leppesumming må ikke gjøres i lange harde økter. Det er best å gjøre det sparsomt, vanligvis i 30 sekunders økter 10 ganger daglig, og mye mindre eller IKKE noe på travle dager med spilling.
|
|
|
4) Valg av riktig munnstykke
|
|
|
Bruken av et feilaktig munnstykke kan sammenlignes med å forsøke å spikre med et skrujern. Vi ble fortalt da vi var unge at vi måtte "gjøre alt på et munnstykke" og "unngå munnstykke fella". Vel, jeg er her og kan fortelle deg at JEG FORSØKTE det ... år etter år. Jeg innbilte meg stadig at noen visste hva de snakket om. Etter alle disse år i denne bransjen, etter å ha spilt i så mange band, sittet ved siden av så mange store og berømte utøvere, så jeg en annen holding til utstyr. Folk der var alltid "på leting etter det magiske munnstykke".... MEN, de VAR PÅ LETING !! Aktiviteten i det å lete, forsøke, stille spørsmål om, osv.... det er som et eventyr og noe du til slutt virkelig kan lære noe viktig om, som HVA og HVORDAN forskjellige munnstykker brukes, og fra situasjon til situasjon. Noen STORE klassiske utøvere som jeg kjenner bruker forskjellige munnstykker til ulike trompeter som "C", "Bb", PIKKOLO, etc. Noen musikere bytter munnstykker fra tid til annen selv på samme trompet får å forbedre måten de spiller en viss musikkstil på. Høres FORNUFTIG ut for meg .. det er liksom "DET RIKTIGE VERKTØY FOR JOBBEN"!
Du kan virkelig hjelpe dine unge studenter ved å være mer oppmuntrende, positiv, realistisk, og INFORMERT om det å foreta tilpasninger av utstyret. Hvis for eksempel en ungdom spiller i ditt band, korps, eller orkester, kan det anbefales at han eller hun spiller på et munnstykke med lav kompresjon (dyp kopp). Det hjelper til å skape en klang som passer for musikken og det gjør at vedkommende føler større velvære og spiller stilen mer korrekt. Hvis de samme ungdommene spiller i ditt storband, foreslå at de finner et (grunt) munnstykke med høy kompresjon, som hjelper dem til å nå ikke bare høyderegisteret, men til også å få raskere respons. Dette kan oversettes til spillekomfort. Det "fornuftige" er selvsagt å forsøke å skaffe et munnstykke med lik rim og inside- diameter for begge situasjoner. Dette er ganske lett å få til så lenge studenten spiller på et standard fabrikkmunnstykke. Det behøver ikke alltid å være helt EKSAKT bare nesten.... "i samme liga"! De yngre studentene vil ikke legge så mye merke til, eller være negativt påvirket av små forskjeller, mens en profesjonell vil være mye mer følsom for disse små forskjellene... men ikke bestandig!
Ikke vær redd for å FORSØKE!! Det er bedre å utforske og oppdage enn å ha hodet og tankene gravd ned i sand av tradisjon (og feil- informasjon). LYKKET TIL!!!
Bobby Shew, 1997 Oversatt til norsk av O.J. 1999
|
|