L’heritage de Monteverdi
- er i alle fall en av mine siste favoritter. Forleden var jeg på
et av mine mange besøk i platedisken (den innerste) i Norsk Musikkfor-lag
(beklager, men gratisreklamen er velfortjent). Her er jeg åpenbart
etter hvert blitt registrert som interessert i plater med trompetmusikk.
Dagens varme anbefaling var en ny innspilling fra et fransk renessanse-ensemble.
CD’en heter Venesianske Dialoger og er utgitt på selskapet RICERCAR
(RIC 157142).
Denne platen er en meget interessant introduksjon til det som var den instrumentelle fortsettelse av en Venesiansk sangtradisjon fra 1500-tallet for to kvinnestemmer.
Musikkformen ble fort populær, og spredte seg raskt over det meste av Italia. Den ble en katalysator for en omfattende musikalsk og instrumentell utvikling. Dette var zinkens store epoke. Zinken var i utgangspunktet den idelle imitator av den menneskelige stemme, samtidig som dens muligheter innen datidens musikkform var stor. Skjønt – det er vel også instrumentenes muligheter som utvikler musikken – i alle fall til en viss grad. Så hva som kommer først her, høna eller egget, overlater jeg til musikkviterne å uttale seg om.
Ensemblet er usedvanlig godt – og det spilles selvsagt på tidsrik-tige instrumenter. Over det hele formelig glitrer zinken, her traktert av en av dens enere, Jean Tubery. Vi får en rekke eksempler på komposisjoner fra Monteverdis samtidige (platen har da også undertittelen arven fra Monteverdi). Disse komponistene, som alle var store instrumentalister, blir her trukket fram mer eller mindre fra glemselens slør.
Platen er ikke bare et historisk dokument og en fremvisning av artistisk brillians. Den er først og fremst musikk for sjelen, for kontemplasjon og berikelse.
Instrumentene er, foruten zinke: Fiolin og altfiolin, orgel, spinett og lutt. I alt fem musikere er med i ensemblet. Med platen følger en god, poengtert introduksjon til de i alt 11 komponistene som er representert.
Det er noe helt spesielt med renessansemusikk og tidlig barokk. På en forunderlig måte er denne musikken, tross den enkle oppbygging og til dels strenge rammer, et slags konsentrat av mye av det som er vesentlig i musikk generelt. Og enten du er zinkeentusiast, generelt interessert i trompetfamilien, eller bare er ute etter musikk som gir sjelsro og harmoni – denne platen anbefales !
Kammermusikk og Barokktrompet
Denne gamle illustrasjonen med tittel Trompete mit Fahne und Dämpfer (oversettelse skulle være unødvendig) er hentet fra vedlegget til en nylig utkommet plate med barokkensemblet Bell’arte Salzburg og trompetisten Paul Plunkett på plateselskapet Winter & Winter (910 036-2).
CD’en inneholder 13 spor, alle komposisjoner fra 1600-tallet, hvorav 8 er med trompet. Av disse finner vi musikk som spenner fra det enkle, innadvendte, til heroisk og teknisk meget avanserte. En kan bare undres over den instrumentelle ferdighet som utøvere hadde på den tiden.
Paul Plunkett er en av våre dagers etterhvert mange ypperste utøvere på barokktrompet. Han spiller med en musikalitet og med en så fremragende teknikk at en trompetinteressert lytter lett kan fortape seg i det rent instrumentelle. Men som alltid i god kunst – det musikalske drukner aldri i instrumentelle effekter, ei heller på denne platen.
Hele ti komponister er representert på platen, hvorav en er ”anonym”. Komponistene er: Alessandro Poglietti, Johan Heinrich Schmelzer, Antonio Bertali, Reverendissimus Pater F.G., Andreas Christophorus Clamer, Gottfried Finger, Pavel Josef Vejvanovsky, Henr. Ignat. Fransiscus Biber og Franz Reinhardt.
Noe av musikken er sakral, noe er profan. Omslaget inneholder en kortfattet, men poengtert, omtale av hvert stykke og komponist. Jeg føler at hvert stykke er et lite musikkhistorisk dokument. Spesielt interessant er Pavel Josef Vejvanovsky (1639 – 93), som selv ble betraktet som en av sin tids beste trompetere. Han er representert med Sonata à 4, et stykke der han riktig utforsker den gode trompeters musikalske muligheter på barokktrompet. Her avviker han fra den harmoniske (dvs. renstemte) skalaen. Dette stilte spesielt store krav til datidens utøveres mestring av instrumentet. Omslaget forteller at Plunkett spiller på en kopi av et instrument fra 1790 (J. Anger, Markneukirchen), men det fortelles ikke hvorvidt kopien er utstyrt med fingerhull.
Igjen en plate som anbefales på det aller varmeste – pluss honnør
til en platforretning som er villig til også å ta inn denne
type salgsmessig ”smale” innspillinger.
FI