Amati – Denak

Den nyeste del av Amati fabrikken i Kraslice.

Amati burde være et forholdsvis kjent instrumentnavn for de fleste, ettersom de har vært på markedet i Norge gjennom mange tiår. Imidlertid er de Øst-Europeiske, og det har nok påvirket både ryktet og populariteten ganske mye gjennom årene?

Det var m.a.o. to spente medlemmer av NTF som møtte opp utenfor porten til Amati-Denak (som de heter i dag) i Kraslice tidlig en Tirsdag morgen den 9. mai 2006. Sammen med Klingenthal, Markneukirchen og et par steder til i tidligere Øst-Tyskland, utgjør Kraslice den såkalte ”Deutsche Musikvinkel” og ligger noen få kilometer inn i Tsjekkia.

Selve Amati-fabrikken holder til i to digre bygninger – en fra 1920-tallet og en nyere – og dekker et helt kvartal. På det meste har det jobbet over 1000 personer der, men i dag er det bare(!) rundt 350 ansatte. Ytterligere ca. 100 jobber på Cerveny-fabrikken som ligger i Hradec Kralove nærmere Praha. Alle instrumenter med dreieventiler lages der. Det sitter nok massevis av håndverkstradisjon og historie i veggene på begge steder – Amati fra 1840 og Cerveny fra 1842.

Amati-fabrikken i Kraslice lager alle typer instrumenter – messing, treblås, saksofoner og fløyter. Og, de lager alt selv – fra minste skrue, via kontrafagott til etuier og kofferter. For en trompetist var det interessant å se hvor mange deler og hva slags presisjonsarbeid som krevdes for å lage f.eks. en fagott. Trompeter er nok enkel match i forhold. De hadde også en egen person som satt og håndgraverte mønster på klokkestykker, hovedsakelig saksofoner, men også andre instrumenter etter behov. Etuier ble laget av vakumformet plast, og hadde innmat av isopor og velour/plysj. Av en eller annen grunn så de unødvendig ”billige” ut.

Selve produksjonsutstyret var av det ultramoderne slaget. Aldri har vi sett så mye CNC-, laser-, hydraulisk-, pneumatisk¬- og elektromekanisk maskineri i en instrumentfabrikk før. Og, det håndsverkmessige nivået virket dessuten svært høyt, men så har de også sin egen 4-årige fagutdanning for instrumentmakere.

Ettersom vi tross alt var på trompettur, var vi selvfølgelig spesielt interessert i trompeter. Hadde de noen triks? Hadde de funnet på noe lurt?
Svaret må vel egentlig bli tja-nei – sånn sett var vel det meste ganske tradisjonelt.
Men, vi kan jo nevne at leadpipes stort sett ble laget hydraulisk, men også manuelt en og en (for profesjonelle, sa de?).
Klokkestykker ble laget både one-piece og two-piece, og de ble plasma-sveiset i ”sømmene”.
Spinning og gløding var automatisk, og kvalitetskontroll foregikk med laser.
Resultatet kan da neppe bli noe annet enn førsteklasses.
Ventiler var utelukkende av rustfritt stål, og de vurderte (heldigvis?) ikke engang monell som amerikanerne er så glade i (muligens fordi det er billigere og lettere å jobbe med?). M.a.o. helt ypperlig kvalitet som kan måle seg med det beste.
Det er toppfjærer på trompeter, kornetter og flygelhorn, og bunnfjærer på de større messinginstrumentene.
Småbøyler/rør bøyes hydraulisk med ”kuler”, større bøyler/rør bøyes manuelt/mekanisk med is i pneumatiske former (dvs. lufttrykk).
De lager selvfølgelig også munnstykker, men bare til sine egne instrumenter.
Ellers lager de både deler og hele instrumenter til mange andre instrumentmerker, så hvis du f.eks. kommer over en nyere Olds-trompet (den opprinnelige Olds-fabrikken i USA gikk konkurs i 1979!), så er den antagelig laget hos Amati i Kraslice.

Thomas Prem het vår meget kunnskapsrike guide, som viste oss rundt i fabrikken og svarte villig vekk på alle spørsmål. Han er markedsansvarlig for USA, og selv om han snakket utmerket engelsk, hadde han aldri vært i USA og hadde heller ingen planer om å dra dit. ”Det får holde med telefon og e-mail”, som han sa.

Fabrikkens eget utsalg - Olaf tester trompeter

Da vi forlot Amati-fabrikken i Kraslice, satt vi vel igjen med inntrykket av en noe annen bedriftskultur enn det vi er vant til hjemmefra. Selv om de er innrettet mot masseproduksjon og har svært avansert produksjonsutstyr, var det labert tempo og ikke noe stress. Faktisk ble vi fortalt at kostbart utstyr bare ble brukt noen få dager i måneden. De produserer batch-vis og har bevisst jobbrotasjon, men snarere for å utvikle kompetanse enn for å unngå ensformige arbeidsoperasjoner. Kontrasten til Bach-fabrikken i USA, der folk løp mellom arbeidsstasjonene, var påtagelig. Det er derfor et artig paradoks at deres viktigste kunder er nettopp det amerikanske marching-band markedet.

Vi ser imidlertid ingen logisk grunn til at ikke Amati skal være fullt på høyden med alle andre. De har moderne utstyr, høy håndverksmessig standard, og streng kvalitetskontroll. Hvis det er noe som mangler, så må det antagelig ligge i utvikling og design.

Som vanlig var det fotoforbud inne i produksjonslokalene, så de bildene vi har er fra utsiden eller inne i butikken, der vi havnet da Thomas Prem skulle til tannlegen. Her fikk vi brosjyrer og prislister (i tsjekkiske kroner!) og fikk prøve horn så mye vi ville. Den dyreste trompeten vi fant kostet ca. 6000,- norske kroner fra fabrikk, standard-/student-modeller fra ca. NOK 2500,-.

Mai 2006 - Olaf og O.J.