Reisebrev
Lee Hogans, Clark Terry og
Anja-Christin R. Nielsen
For fire år siden dro jeg for
første gang alene på mitt eget, lille, tre måneders
selvstudieeventyr til New York for å virkelig kjenne byens puls
og for å ta spilletimer. Det var et eventyr uten sidestykke, jeg
var på jazzklubber, jamsessions og konserter så å si
hver kveld, og fikk oppleve byen innenfra gjennom musikervenner fra
byen. New York er en smeltedigel av all verdens kulturer der det vakre
og motbydelige, fattig og rik lever side om side. Byen kan være
altoppslukende, kald og varm, politisk korrekt og ukorrekt. Du kan bli
spist levende eller eie byen som din egen. Den er pulserende, levende
stressende, vennlig, innbydende og skremmende på samme tid. Mot
slutten av oppholdet fikk jeg telefonnummeret til Professor William
Fielder, en professor jeg aldri hadde hørt om da, men som viser
seg å ha produsert noen av de beste trompetistene i verden som
Wynton Marsalis, Terence Blanchard, Terell Stafford, Sean Jones etc.
Jeg ringte han tre ganger før han ville gi meg en time. Jeg
måtte vise han at jeg virkelig mente det. På tredje
forsøk sto jeg midt på Time Square og gjorde
pusteøvelser gjennom telefonen for å vise han hvordan jeg
spilte da han sa: ”You really want to
play the trumpet don’t you young lady? ”
Kontrasten var stor fra Manhattans
voldsomme skyskrapere til den lille studentbyen New Brunswick i
New Jersey der den beryktede Professoren holder til på Rutgers
University, Mason Gross School of the Arts. Det var et møte som
har vært helt avgjørende i livet mitt. For en mann!! Han
er 67 år gammel og mannen er musikk, hele han! Han puster musikk,
trompet og kjærlighet og det var det jeg dro hit for å
finne. Nå etter tre kortere turer over dammen for å hente
mer inspirasjon har drømmen om å studere med han på
full tid endelig gått i oppfyllelse.
Han har han studert med Vincent
Cichowicz og Adolph Herseth, han delte ungdomstiden med Lee Morgan og
Freddie Hubbard, han har spilt med så mange store jazznavn at jeg
ikke engang kan nevne alle. Han har hørt og hengt rundt Clifford
Brown, Coltrane, Miles Davis og Dizzie Gillespie. Alle elevene hans og
alle som kjenner han kaller han bare Prof, forkortelsen på
professor. Det er bare en Prof.
”You have to find
the truth,” sier han,
det er det som er inni deg som kommer ut av trompeten.”You don’t want to
paint the devil on the wall!”
Timene hans er lange, inspirerende, nøye og
tålmodighetskrevende. Han vil at jeg/vi skal forstå hele
konseptet hans, og før det mestres vil han ikke gå videre.
Kvalitet foran kvantitet. Han spurte meg i en av de første
timene: ”What
is the trumpet?” Etter å
la meg fomle en stund etter svaret sier han: ”The trumpet is the
mirror of the mind.”
Små visdomsord, tanker, filosofier, levende historier fra
jazzscenen fra 50-80 tallet, historier fra Chicago symfonien med Adolph
Herseth, eller syngende bebop fraser er alltid en del av tiden min
sammen med han. Både på timene og når jeg er sammen
med han rundt omkring. Han er nesten blind, og trenger ofte noen til
å geleide seg rundt. I tillegg til det sviktende synet fikk han
en sykdom som gjorde at han mistet alle tennene sine for noen å
siden. Han låter fortsatt som en kule, og beviser når han
spiller, for de som er beæret av å høre han spille
på timene, at hans metoder virkelig fungerer. Det er umulig
å spille med press når en har gebiss…!
Å bli kjent med nye mennesker
her er ikke vanskelig hvis en er åpen og nysgjerrig av natur. Jeg
har vært heldig! Flere ganger har jeg vært hjemme hos Clark
Terry for å høre på plater, skravle, snakke musikk,
stupe ned i den store platesamlingen, eller gå i kjelleren for
å sjekke ut stabelen med trompeter og flugelhorn som han har der.
Han er en fantastisk mann med et stort hjerte, og det svinger av hele
fyren. Her en kveld inviterte han på sherry og saltpølse
(??) mens han fortalte røverhistorier, scat -sang og spilte litt
for og med oss. Han også er neste blind og snart 85
år. Han sier selv at han tror han lever enda på grunn av
hans brennende ønske om å videreføre jazzens
opprinnelige natur, og gi unge musikere en mulighet til å ta del
i tradisjonen for å videreføre og utvikle den.
Times Square
Det tar tre kvarter med bussen fra New Brunswick før
hele Manhattan skyline åpenbarer seg i bussvinduet. Derifra er
det bare å nyte mangfoldet. All musikken, kunsten, alle
musikerne, jazzklubbene og orkestrene. Tilgjengeligheten er så
stor, og det finnes alternative måter å oppleve mye for en
relativt billig penge på et skarve studentbudsjett. De aller
fleste opererer med studentrabatt, NY Philharmonic, Blue Note, Carnegie
Hall, Village Vanguard, for å nevne noe.
Det er kort mellom voldsomme
sanseinntrykk, musikalske opplevelser og spennende mennesker. Det er
mye og overveldende. Skolen krever enormt mye, og døgnet har
rett og slett for få timer, men dette er det opplevelser og
erfaringer jeg ikke vil være foruten. Både på skolen
og utenfor er tilgangen til ny kunnskap og mennesker med
spisskompetanse enorm på hva det måtte være. Jeg
prøver å dra nytte av det som best jeg kan, nyte hvert
øyeblikk og huske hvor heldig jeg er.
Anja-Christin R.
Nielsen, 2005
