Carmine Caruso - den store pedagogen.

En samtale med hans elev Charly Raymond.

Hvis du spør folk: "Har du hørt om Caruso?", vil de fleste si "Ja, den store italienske tenoren". Men det var en annen stor Caruso, Carmine Caruso, messingpedagogen. Carmine ble født 2. november, 1904, og levde hele livet i New York og døde 26. mai, 1987.

Messingutøvere fra alle hele verden kom til New York for å studere med han. Han hadde et ry for å være i stand til å hjelpe med å forbedre utøvere som akkurat hadde startet, talenter på avveier, og utøvere som allerede opptrådte med suksess.

Carmine Caruso startet med musikk fra en tidlig alder. Fire år gammel oppdaget man at han kunne huske toner - han hadde absolutt gehør. Gutten var et vidunderbarn med en lovende karriere som pianist, men åtte år gammel oppga han piano til fordel for fiolin. Da Carmine var sytten, begynte han å spille saksofon.

Det meste av hans spillende karriere arbeidet han som saksofonist med storband og på radio. I 1941 ga Carmine opp storband til fordel for en karriere som fulltids underviser og frilanser.

I 1942 tok Carmine sin første trompetstudent. Innen et år hadde han førti messingstudenter.

Hva gjorde at en saksofonist ble en av største lærere for messingblåsere?

Selv i Norge, har trompetister hørt om Caruso. Alle som fulgte et seminar Reinhold Friedrich holdt i Oslo i 2000, lærte "grunnleggende Caruso". Friedrich hadde lært det fra sin venn Markus Stockhausen, som hadde studerte med Caruso. Stockhausen skrev endatil ei bok kalt "Basic Caruso". Øvelsene i boka er basert på noen av de først i Caruso's egen bok "Musical Calisthenics for Brass" (MCFB).

For å benytte Caruso-øvelser behøver du en riktig innstilling og forståelse. Uten det, kan hele Caruso kan være forvirrende og endatil destruktiv. Men nå, takket være et nettsted kalt Trumpet Herald og et forum der kalt Carmine Caruso Forum, kan utøvere lære hvordan de kan bruke øvelsene på en meget progressiv måte. Forumet er moderert av en av Carusos elever, Charly Raymond. Vi hadde en kybersamtale med Raymond om hans lærer:

Når studerte du med Caruso?
Jeg studerte med Carmine fra juni 1973 til tidlig 1976, annen hver lørdag morgen. Jeg bodde og arbeidet i Boston på den tiden og turen var på 220 kilometer. Det meste av tiden dro jeg ned og tilbake alene; men mange ganger var min bror eller andre trompetister fra Boston med i bilen og delte på kjøringen. Jeg mistet bare en leksjon i løpet av denne tida, og det var på grunn av en snøstorm. Jeg hadde faktisk startet ut om morgenen, men kunne ikke kjøre raskere enn 35 km i timen. Det ble umulig, så jeg måtte bare returnere.

Etter 1976 tok jeg noen få leksjoner hver 3-6 måned. Etters var det bare et postkort hver jul.

Hvorfor begynte du å studerte med han?
Jeg tok eksamen i 1971 med en musikkgrad fra University of New Hampshire. I løpet av den tiden spilte jeg førstetrompet i alle band og i symfoniorkesteret. Våren 1973, etter spilling i rockeband rundt Boston var leppene mine fulle av kutt og jeg kunne knapt spille en stemmetone. Jeg brukte Numzit (et tannpine middel) på leppene for å få vekk smertene ved å sette munnstykket mot dem. Det var da jeg kjørte ned til New York City og tok heisen opp til femte etasje på 165 West 46th Street, i nærheten av Times Square.

Hvordan var en typisk leksjon?
En typisk leksjon var å sette seg foran denne gamle, lille mannen med t-skjorte og kakibukser. Jeg kan huske da jeg så han for først gang og trodde at han var vaktmesteren. Da han åpnet, tok jeg en ekstra kikk på nummeret for å være sikker på at jeg hadde banket på den riktige døra. Også nede på gatenivå fantes det ikke noe kjennetegn på en Carmine Caruso i bygningen. Navnet som stod der var Jimmy Caruso, Carmine's eldre bror, som hadde hatt noen små forretninger der i 40- og 50-årene, men som hadde gått bort på 70-tallet. Carmine hadde alltid brukt kontoret til undervisning og aldri fjernet sin brors navn eller hans eiendeler. Jimmys bord var der fortsatt, og med et skilt som sa: ikke legg noe på bordet. Jeg så aldri noen legge noe på det bordet. Jeg tror Jimmy var Carmines store helt.

Carmine ville snakke til deg ei stund, og spesielt hvis han følte at du var psyket ut av trompeten eller spillingen. Han kalte det, "følelsesmessig forstyrret." Til slutt ville du spille i leksjonen og han ville se på og lytte nøye. Med meg, som jeg fant ut senere, følte han at han totalt måtte rekonstruere min embouchure. Det var faktisk ingenting å bygge på, unntatt min omfattende bakgrunn i musikk. Jeg skrev veldig sjelden ned noen av oppgavene, fordi de var så enkle å huske. De første seks måneder var akkurat som MCFB ble da den ble publisert i 1979. Carmine benyttet mange andre bøker og brukte sin egen spesielle tilnærming. Andre bøker han brukt med meg var,

Hvis du ankom for tidlig til en leksjon, lot han deg følge undervisningen?
Absolutt! Hvis plassen tillot det, var du alltid velkommen til å bli etter en leksjon og se på. Noen ganger kunne det være 5 eller 6 studenter som ventet og kontoret var ikke veldig stort. Men Carmine ville aldri jage gjennom en leksjon. Av den grunn forsøkte jeg alltid å få mine leksjoner tidlig på timeplanen, ofte var jeg første mann den dagen. Hvis det skjedde at noen måtte melde avbud mens jeg hadde en leksjon, ga han meg alltid ekstra tid. De først seks månedene varte mine leksjoner alltid mer enn de 30 minuttene jeg betalte for. Noen ganger over en time. Det var enestående!

I 1985, sa Caruso om sine undervisningsprinsipper: Min "metodebok" er bare full av hel- og halvnoter. Metoden kan ikke snakkes om, den må gjøres!

Hva tror du han mente med det?
Carmine trodde på hva han kalte aksjon betinget av refleks. Det er resultat av at musklene utfører de samme oppgavene gjentagende ganger inntil de reagerer av seg selv, uten hjelp av en tenkende hjerne. Han ønsket at studenten skulle utvikle en betinget refleks i embouchuremusklene og respirasjonssystemet slik at det klingende resultat ville bli en automatisk respons på stimuli fra embouchuren og blåsingen. Carmine brukte å si at det er musklene som gjør at det spiller.

Det er noen paradokser i hans undervisningsfilosofi. Når andre lærere ber deg være veldig interessert i tone og klang, sier Carmine: "Ikke vær for interessert i den musikalske klangen".
Han ville si at du ikke skulle være interessert i klangen mens du gjorde hans øvelser. I de to første avsnitt av MCFB, sier Carmine noe om dette. I et nøtteskall, ville han si at uansett hvilken tone en student hadde som kunne være dårlig; den var ikke gal. Det var den eneste tone studenten hadde, så hvis den var umusikalsk var det fortsatt den riktig klang og tone for studenten på det nivået i sin utvikling. Etter hvert, med trening, ville musklene være i stand til skape en god klang.

Carmine's poeng var, selv om klangen kan være dårlig, er den ikke gal! Han brukt å si at gode toner komme fra dårlige! Det tok meg litt tid å forstå hva han mente med det.

I introduksjonen i boka, presenterer han fire regler. I løpet av de først øvelsene blir du minnet på disse reglene. La oss snakke om de "fire reglene"!

Regel 1. Tramp takten med foten.
Er først regel viktigst?
Carmine mente det. For han var timing alt. Han trodde at for at musklene skulle virke måtte de være synkronisert. For å være synkroniserte må de ha perfekt timing.

På side 25 snakker han om underdeling av takten. Bør du mentalt underdele takten i 16-dels noter mens du tramper takten?
Ja. Underdel 16-deler i hodet og vektlegg opptakten med foten og reager etter siste 16-del:

1-en-og-så-, 2-o-og-så-, 3-e-og-så, 4-e-og-så- SPILL!

En historie Carmine brukt for å illustrere hensikten med 16-dels underdelingen gikk som følger:

Anta at du tok en gjeng speidere på en campingtur i et område nær en innsjø, og du ikke ønsket at speiderne skulle komme for nær innsjøen. Det ville være to ting du kunne gjøre. Først kunne du forby de å gå nær innsjøen, men for en ti år gammel gutter ville det antakelig ikke virke veldig bra. Det andre du kunne gjøre, var å gi de nok aktiviteter slik at de fikk det for travelt til å få tid til komme nær innsjøen. I Caruso øvelsene, når du beveger deg etter 16-dels underdeling, er det veldig liten tid for noen andre manøver eller manipuleringer for din egen del. Over tid, vil din embouchure lære å bruke veldig liten muskulær bevegelse mens du beveger deg mellom notene. Dette er hva det betyr for musklene å være effektive.

Regel 2. Hold munnstykket i kontakt med leppene gjennom hver øvelse.
Kan du slappe av leppene i pausetaktene, eller bør du beholde fast stilling hele tida?
Mens jeg pustet gjennom nesen, fikk Carmine meg alltid til å beholde samme spenning og muskelrefleks i ansikt som siste spilte note. Det kan finnes grunner til unntak, men å følge reglene eksakt som beskrevet, er antakelig billetten til den raskeste utvikling.

Regel 3. Blås stødig.
Hva mente han med det?
Først og fremst for ikke å avbryte luftflyten når den hadde startet. For eksempel, på Six Notes, når du bruker tunga til å artikulere (og dette ville være det samme for tungeøvelsene) å bevare luftflyten gjennom artikulasjonen.

Regel 4. Pust bare gjennom nesen.
Fire er vel en vektlegging av hvordan man gjør regel 2, eller?
Regel 4 (pust gjennom nesen) er den mest effektive måte å implementere regel 2 på. Hans hensikt var å redusere bevegelige deler til et minimum mens man gjør hans øvelser. Ved å bruke minimal muskulær bevegelse, ved å puste med nesen, ville man oppnå den mest effektive og raske måten å utvikle betinget refleks i embouchuremusklene som man skaper tonene med.

Det ser for meg ut til at Caruso var inne på "Zen tankegang" eller var åpen for ideer man finner i "Inner Game" bøkene. Her er et sitat fra ITG Journal (mai 1985):

Vet du om han leste "Inner Game" eller "Zen" bøker?
En elev av Carmine gjorde han oppmerksom på at "Zen In The Art Of Archery" var veldig likt Carmines egen tilnærming. Han nevnte denne boka for meg og selvsagt leste jeg den; men det ble aldri diskutert i leksjonene. Jeg er rimelig sikker på at Carmine fant ut alt dette på egen hånd. Pluss, jeg har alltid ment at han gikk forbi Zen med sin egen tilnærming.

Det er en mange øvelser i boka. Hva er etter din mening "grunnleggende Caruso"?

Først øvelse kalles "pusteansats" - hvor viktig er det?
Det er litt tvetydig, men jeg tror først øvelse i MCFB faktisk kalles Øvelse 1, med "pusteansats", satt inn der som en slags beskrivende betegnelse. Carmine mente at pusteansatser var en raskere utviklingsmåte enn å bruke tungen.

Men glem slike navn i boka. Først øvelse kalles Six Notes. Dette er hva det ble kalt i kontoret i femte etasje når du tok en leksjon på 70-tallet. :)

Der er en annen øvelse kalt "Breath Control", hvor du spille 3 hele noter crescendo og decrescendo.
Igjen, MCFB referer til dette som Øvelse 6 og som en pustekontroll studie. Men dette kalles Six Notes Soft-Loud-Soft, eller forkortes til Six Notes <>

I beskrivelsen av øvelsene, sier Caruso at raskere luft gir mer volum. Mange andre metoder hevder at raskere luft øker tonehøyden. Hvordan forklarer du det?
At mange andre metoder kan være / tar feil. :) Jeg er for tiden engasjert i en debatt som jeg startet om dette emnet på Trumpet Herald. Det er veldig enkelt å øke leppespenningen, men beholde samme, eller redusere lufthastigheten, med det resultat at tonehøyden øker. Jeg har aldri kjent noen som kunne øke tonehøyden uten at åpningen ble mindre, en annen indikator på at leppespenningen (ansiktets muskelaktivitet) medvirker når tonehøyden øker.

Bør man gjøre noen annen oppvarming før man gjør Caruso?
Jeg starter direkte med Six Notes. Carmine brukte å si at du skulle starte å spille som om du akkurat hadde lagt hornet ned 5 minutter tidligere, enda det kunne være uker eller måneder siden sist.

Vet du om Caruso øvelsene har vært brukt av nybegynnere?
ABSOLUTT!! Ingenting kan være bedre. Men, å bevare nybegynnerens interesse kan være mer av en utfordring for den som underviser Caruso calisthenics.

Kan du gi en nykommer noen råd om hvordan han kan starte å bruke øvelsene?
Jeg vil kopiere over min åpningsbemerkning i Caruso forumet under emnet "Komme i gang 1."

Det viktigste en utøver må ha når han øver Caruso er riktig innstilling: en klar forståelse av hva han forsøker på og hva han håper å oppnå. Gal innstilling kan gjøre hele Caruso til ubehagelig erfaring, forvirrende og uproduktiv.

Carusos øvelser er calisthenic. Det betyr at de er muskeltrening og betingede aktiviteter som har et bestemt mål: å forberede musklene på å spille musikk. De høres vanligvis ikke ut som musikk og de er heller ikke ment å været det.

Dette er ikke alltid en enkel tanke å forstå for mange utøvere som har vært utsatt for vanlige undervisningsmetoder som insisterer på å bruke klangen som et mål på suksess og korrekt embouchure. Ikke slik med Carusos metode. Det første du forkaster er intonasjon, klang, nøyaktig ansats, etc., alle musikalske kjennetegn avskrives. Alle de ting du har forsøkte å oppnå tidligere. Jeg vet det lyder merkelig. Og på dette punkt er det at mange sier, "Vel, jeg kan ikke se hvordan dette gjør meg bedre, å avskrive alt det som gjør deg til en bedre utøver." Og det er et godt poeng. Dette forklarer også hvorfor så mange trompetister kom til Carmine fordi deres spill hadde blitt invalidisert (av forskjellige grunner), de hadde forsøkt ALT og kom til Carmine som en siste utvei. Ved dette punkt i karrieren brydde de seg ikke om noe hørtes galt ut, de hadde ingen andre steder å gå. Et godt eksempel på denne type trening er vist i filmen "Karate Kid". Pat Moriaty får sin unge lærling til å vokse bilen og gjøre andre merkelige rutiner som tilsynelatende mangler enhver slektskap med karate og håndkamp. Men repetisjon av strøket med vokssvampen var begynnelse på muskulær betinging, nettopp det han ønsket at hans unge elev skulle lære (i det minste slik jeg tolker det). Carmine brukte ofte et eksempel om fotballspillere som hoppet gjennom bildekk på trening. Og han spør, "Hvor er dekkene under spillet?" Å hoppe gjennom dekk forbereder atletene på fotballspillet. Carusos øvelser forbereder elevene på å spille musikk.

Mange andre lærere har innlemmet calisthenic øvelser i sin undervisning, men har vanligvis utvannet dem ved å kreve at studenten skal være musikalsk bevisst på tone, intonasjon, ansats, etc. Carusos tilnærming til calisthenic er å se på det som det er: muskulær trening. Hvis du ønsker å øve på musikk må du arbeide med etyder. Hvis du ønsker å trene muskler, bruker du calisthenics. Men hvis du tror at instrumentet spilles på av annet enn musklene i ansiktet og i respirasjonssystemet, da er ikke Caruso for deg.

Det du arbeider med, er å følge en diett og en øvelsespraksis som er beskrevet i boka "Musical Calisthenics For Brass".

Når du har bestemt deg for å arbeide etter dette tankesett, er du klar til å begynne øvelsene.

Hvor får man tak i Caruso boka?
Jeg har hørt at MCFB er utsolgt fra forlaget så jeg har postet den på Internet på mitt nettsted for de som har behov for det.

Charly, mange takk for denne samtalen!

Bare et siste spørsmål: MCFB virker opplagt best når du blir veiledet av en kvalifisert lærer som virkelig forstår denne tilnærmingen. Underviser du, eller vet du om andre av Carmine's studenter som gjøre det?
Laurie Frink er på toppen av lista. Men en annen god lærer i New York er Sam Burtis, en trombone elev av Carmine og forfatter av en artikkel om å tilnærme seg Caruso. Han er tilgjengelig på nettet som de fleste folk i våre dager. Min bror, Richard, underviser fra sitt musikkstudio i Milford, NH og oppnår gode resultat med å bruke Caruso tilnærming for sine messingstudenter. Pat Harbison er i Bloominton Indiana, og er veldig kunnskapsrik. Pat studerte med Carmine på samme tid som jeg gjorde og er en regulær bidragsyter til Caruso forumet på Trumpet Herald. Bob Findley underviser Caruso og har skrevet ei bok som i følge han, er 100% Carmine Caruso. Og så er det alltid meg i Tampa Bay, FL.

o.j. 2002