Av Olaf-B.Brattegaard og Arild Figenschou
I utgangspunktet var England en forholdsvis tom flekk på trompetkartet, men de har jo egentlig en ganske lang og omfattende brass-tradisjon. Så noe måtte det jo være mente vi, og etter hvert begynte knappenålene å bli såpass mange at det lå an til en ny trompettur.
Besson, Boosey & Hawkes, Smith & Watkins, Wedgewood, Taylor, navnene klinger velkjent engelsk, men kontaktrunden skulle vise at ting ikke alltid er slik de ser ut til.
Besson har en fabrikk i Watford som etter sigende fortsatt produserer Souvreign kornetter, men vi fikk under hånden vite at det bare dreide seg om å montere sammen importerte deler. De avviste kontant et hvert forsøk på besøk, og bortfalt dermed av seg selv.
Boosey & Hawkes lager ikke instrumenter lenger, men noteforlaget i 295 Regent Street i London er fortsatt i virksomhet. Faktisk er det både stort og rikholdig og absolutt verdt et besøk. Åpningstider som i de vanlige forretningene.
Smith & Watkins ligger også i London (Southgate), men de to herrer var på reise i USA og var vel egentlig ikke overdrevent interessert i besøk i noe fall. Ad omveier fikk vi senere vite at all produksjon er flyttet til USA og at det bare drives noe utvikling i London.
Både Derek Watkins og Richard Smith er imidlertid personligheter som det uansett hadde vært svært interessant å prate med, men som sagt .............
Denis Wedgewood holder til i Cardiff og er nok en autoritet innenfor engelsk brass. Han tar gjerne imot besøk, men reisetiden til og fra Cardiff ble for lang i denne omgang.
Ellers ligger Chappal (Yamaha-butikk i Bond Street), Phil Parker (butikk og reparasjoner i Crawford Street), Vergin og HMV (megastore platebutikker) sentralt i London for dem som ikke vet det fra før. Og, Miles Music (butikk) ligger et stykke utenfor sentrum i 75 Heythorpe Street.
Et sted som vi burde ha vært, men som vi ikke rakk, var Wiseman Cases som ligger i Anerly i utkanten av London. De lager (mest på bestilling) verdens mest solide etuier/kofferter sier de selv, men også de dyreste.
Ronny Scotts jazzklubb var fullbooket til og med på en Torsdagskveld, så vi havnet på den andre store jazzklubben i London som heter PizzaExpress (?). Bortsett fra pizza m.m. serverte de også førsteklasses jazz. Vi fikk med oss den amerikanske kruttønnen av en jazzsangerinne og stand-up comedian Lea DeLaria m/band. Hilarious!
Men, nå må vi skynde oss til det som virkelig var plommen i egget på denne turen. Dessuten bør vi slutte å bruke betegnelsen trompetfabrikk når vi omtaler dem vi besøker. Bortsett fra noen få større eller store, dreier det seg hovedsakelig om små håndbyggere med bare noen få ansatte. Og det gjelder ikke bare England. Hos Selmer i Paris - som er en stor fabrikk - jobber det for eksempel 650 mann totalt, men bare ca. 10 jobber med brass. Resten lager sax'er.
Fra nå av tror jeg betegnelsen trompetbygger er den som passer best.
First Class Brass (FCB) i Dunstable utenfor Luton går med sine 3-4 ansatte rett inn i den beskrivelsen, og det var Andy Taylor som gjorde oss klar over at de i det hele tatt eksisterte. Selve firmaet ble etablert så sent som i 1999, men de to eierne Leigh McKinney og John Yianni er langt fra nye i gamet. Leigh McKinney har bl.a. bodd flere år i Norge da han underviste på instrumentmakerskolen i Moss.
Arild og Leigh McKinney og Éclipse-trompeter (First Class Brass)
FCB ble opprinnelig startet som et reparasjonsverksted, men på Frankfurtmessen i mars 2003 lanserte de sitt eget trompetdesign med modellen Eclipse som har vakt stor oppsikt i trompetverdenen.
De er spesialister på overflatebehandling og utfører denne tjenesten for bl.a. Andy Taylor. Hos FCB lærte vi dessuten at hverken (om)lakkering eller fjerning av forsølving var noe problem. Avlakkering tar faktisk bare noen få minutter hvis du vet hvordan det skal gjøres. Foruten vanlige reparasjoner, utgjør derfor overhaling, restaurering og refinishing mesteparten av oppdragene.
Leigh McKinney beviste også for oss at absolutt alle bulker kan rettes ut uten at det synes etterpå, og uten å lodde fra hverandre hornet. Forutsatt at det ikke er hull i metallet selvfølgelig. Han dæljet løs på et schallstykke(t) med en kraftig jernhammer så det var både krøllete og nesten helt flatt. Deretter rettet han det ut igjen, og noen minutter senere så det ut som nytt. Ved store skader må imidlertid metallet glødes ut igjen etterpå for å få ut spenninger som kan ha oppstått, og det er da oveflatebehandling/refinishing kommer inn i bildet.
De som ønsker å se et ferdig resultat (ca. NOK 2500,-) utover bilder man kan finne på internet, kan ta en kikk på min 35 år gamle trompet som nå ser ut som ny og vel så det.
Alle trompetbyggere har sin egen filosofi. om hvordan et horn skal bygges. Hos FCB har de (som de fleste andre) konsentrert seg om leadpipe og schallstykke. Det spesielle er imidlertid at de har flyttet stemmebøylen fra leadpipe'n til schallstykket. Bildet nedenfor viser hvordan dette er gjort (for mer info/bilder se på Internett ).
For større bilde, klikk på bildet!
Ettersom det som ligger mellom leadpipe og schallstykke har mindre betydning rent spillemessig, så kjøper de mesteparten av disse delene ferdig fra andre. Ventilseksjonene kommer bl.a. fra en spesialfabrikk i Tyskland. Som de selv sier, ønsker de kún å bruke det beste (og også det dyreste) som er å få. Derfor bruker de bl.a. ventilstempler av rustfritt stål i steden for monel som er det vanligste, men alle hevder selvfølgelig at det de bruker selv er best. Noen av argumentene går på egenskaper vedr. utvidelseskoeffisient og slitestyrke. Hver ventil er for øvrig håndtilpasset, så problematikken med lugging (Yamalloy) er uansett eliminert.
Eclipse-trompetene har normal vekt, dvs. litt over 1 kilo.
FCB har også en modell de har kalt for Equinox som er kortere enn en vanlig trompet, og som er beregnet på folk med stiv nakke og dårlig rygg. Et flugelhorn er under utvikling og vil ventelig bli vist på neste års Frankfurtmesse. Prisene ligger fra NOK 25.000,- og oppover.
Et annet hyggelig bekjentskap vi gjorde hos FCB var den nå 62 år gamle jazztrompeteren Henry Lowther. Han er nær venn av Kenny Wheeler, "testpilot" hos FCB, og opphavet til Equinox-modellen.
Taylor Trompet med sine 4 ansatte holder til i Norwich og bygger bokstavelig talt trompeter (og kornetter/flygelhorn) i tungvektsklassen. Med en fortid fra Paxman (waldhorn for dem som ikke vet det) synes Andy Taylor at trompeter er forholdvis grei skuring. Og, ettersom han er like mye kunstner som trompetbygger, bærer også hans kreasjoner preg av det (se bildene). Det var en Taylor-trompet som sto på stativ undertegnede prøvde på Franfurtmessen i 2002.
Olaf og Andy Taylor og test-trompeten laget av rørlegger-deler.
Noen av Andy Taylors kreasjoner.
Andy Taylor er for øvrig også en ivrig samler, både av gamle trompeter og av bilmodeller. Han har en anselig samling av miniatyrbiler og bygger også sine egne (fullt kjørbare for småfolk) skalamodeller. Ryktene sier at han også hadde en finger med under utviklingen av sportsbilen Lotus Élise.
Hos Taylor fikk vi være med under hele fremstillingen av et schallstykke, inkl. alle fasene med utgløding.
Ettersom han satser på heavy-weight så bores leadpipe'n ut av en massiv messingbolt, og lages ikke av rør slik som hos de fleste andre. Godstykkelsen kan da gjerne bli bortimot 5-6 mm avhengig av den innvendige fasongen.
Som hos FCB kjøpes ventilhus og smådeler utenfra, og tilpasses og monteres hos Taylor. Overflatebehandling og/eller finish gjøres av FCB som de også lager schallstykker til.
Chicago-modellen har noenlunde normal vekt til Taylor å være (1,2 kg+). De andre veier 2-3 kg, men etter ca. 4 takter kjennes det ut som det dobbelte. Men, de låter fint alle sammen, om enn noe spesielt i hvertfall i spille-enden. Med så stor godstykkelse/vekt får man rimeligvis mindre lyd tilbake enn det man er vant til.
Priser fra ca. NOK 25.000,- for Chicago-modellen, men man kommer fort opp i det dobbelte dersom man velger en one-off variant. Men, uansett er det langt igjen til Monette.
Hva lærte vi på denne turen?