Et intervju med Jeff Smiley Det tok Jeff Smiley 30 år å tyde ledetrådene og oppdage en enklere måte å spille trompet på, en dynamisk steg-for-steg-metode som virker for alle. Jeff er en trompetlærer som arbeider med alle aldersgrupper og nivåer. I de siste 14 år, har han undervist over tjue tusen leksjoner i området rundt Dallas i Texas. Boka hans, "The Balanced Embouchure", er nå tilgjengelig. Den er grunnteksten i en planlagt serie av bøker som omhandler et unikt sett av dynamisk bevegelsesøvelser. Disse øvelsene bidrar til å forsterke hver utøvers embouchureutvikling - ofte dramatisk. Vi hadde (via e-post) en samtale med Jeff om boka og ideene bak den:

Før vi begynner å snakke om boka di, kan du fortelle oss litt om bakgrunnen din som trompeter og lærer?
Fra starten av fikk jeg lite instruksjon, og utviklet de verst tenkelige vaner. Allikevel satt jeg på førstestemmen i videregående skoles konsertorkester, og spilte lead i jazz (god til Fiss). Men da tiden for college kom, ble begrensningene fra disse vanene pinlig klare, så jeg forsøkte på en embouchure endring. Siden jeg ikke visste helt klart hva jeg gjorde, var resultatet katastrofalt. Det var ikke paralyse fra overanalyse. Det var komplett uvitenhet om fundamentale embouchureteknikker, og det var ingen i nærheten som kunne hjelpe (det var før Internett!).

Merkelig nok drev jeg med trompetundervisning i denne perioden, og hadde virkelig suksess. Jeg hadde lært et bredt spekter av teknikker som gjorde meg i stand til å hjelpe nesten alle, selv om de underliggende lovene for disse teknikkene (universelle prinsipper) fortsatt var et mysterium.

Etter hvert ble min embouchure bedre, men bare gjennom utholdenhet. Jeg var typen på 5 timer pr dag, 365 dager pr år, med evne til å fokusere på en ting for en lang periode av gangen. Min embouchure var allikevel ikke utmerket, men jeg kunne i det minste opptre.

Av mange grunner ble college til slutt en blindgate. Så jeg begynte i hæren som trompeter. I løpet av denne tiden møtte jeg Claude Gordon og studerte med han i et år. For meg var han en arketypisk personlighet, større en livet selv, og en fantastisk historieforteller. Bare det å være i nærheten av han var flott og jeg innser nå i ettertid at det faktisk var det nyttigste jeg fikk fra å studere med ham. Jeg forbedret meg ganske lite i den perioden. Hans egne tidlige år som trompeter hadde vært fylt med forstyrrelser fra feilaktig embouchureinstruksjon. Som et resultat av dette unnvek han et hvert forsøk på å undervise ting som hadde med leppeposisjon å gjøre. Problemet var at jeg behøvde akkurat det!

Etter hæren, endret hele livet mitt seg. Min opprinnelige plan var å flytte med noen venner til Los Angeles, og fortsette med min musikkutdanning. Isteden fikk jeg en åpenbaring, en plutselig klarhet om at mitt liv beveget seg i en retning som i det lange løp ikke kom til å bli noe tilfredstillinde. Dette førte meg ut på en lang søking etter selvinnsikt, den typen kunnskap som ikke er lett å finne i bøker.

Nå, år senere, fortsetter letingen, men flere emner er mye klarere. Jeg har valgt å legge mesteparten av energien i å undervise trompet isteden for å spille. I livet tar du valg som alltid har en effekt på dine omgivelser og de som er rundt deg. Vil resultatet bli mest positivt eller negativt? Jeg har funnet at når jeg yter noe for andre, som å undervise trompet, trenger jeg ikke bekymre meg om det resultatet blir positivt. I tillegg gleder jeg meg over å gi til andre! Det er en egen tilfredsstillelse i å hjelpe andre som aldri var tilstede når jeg opptrådte. For andre kan det å opptre være det riktige valg. For meg var det ikke det.

Apropos det, de som tror at en utøvers ferdigheter lett lar seg oversette til undervisningsferdigheter, tar sørgelig feil. Dette er et poeng jeg går nøye inn på i boka. Etter min mening er den mest inneffektive trompetinstruksjon resultat av mislykkede forsøk av profesjonelle utøvere på baklengs forskning (reverse engineering) på sin egen embouchurer. Alle spiller ubevisst, ofte fra tidlige år, og forstår ikke stadiene i utviklingen som en typisk utøver må gjennomgå for å oppnå framskritt.

Boka har tittelen, "The Balanced Embouchure." Hva menes med det?
Vi observerer alle at det finnes en polaritet, at det er noe motsatt til det vi kan oppfatte - liv/død, varmt/kaldt, åpen/lukket og så videre. Men hva de fleste av oss ikke tenker på er at motsetninger definerer hver andre. For eksempel ville det ikke være noen måte å fatte kvaliteten av det vi kaller "lys" hvis vi ikke var omgitt av mørke rundt oss som ga oss et referansepunkt. Det samme gjelder for lykkelig - ulykkelig eller spenning - avspenning.

En trompetembouchure gir et perfekt eksempel på denne sameksistensen av motsetninger. Leppenes spenning/avspenning, luftens kraft /luftens motstand, og så videre. I en typisk embouchure er alle disse motsatte kreftene tilstede. Men er noen mer viktig for studenten under utvikling?

Det virkelige svaret er at alle er komplementære til hverandre. Spenning er like viktig som avspenning. Luftmotstand må være der sammen med luftkraft. Kort sagt må en balanse finnes for at spilling skal fungere.

Enhver tilstand av balanse har et sentralt punkt, et støttepunkt. For meg, er det sentrale støttepunkt i trompetspillet posisjonen og bevegelsen av leppene. De er ansvarlige for en forbausende rekke av aktiviteter, noen ganger til og med i opposisjon til seg selv! Og alt for ofte er de helt utilstrekkelige til oppgaven, som de fleste uheldigvis oppdager.

For å bøte på dette, har jeg utviklet øvelser som er laget for å overdrive de normale leppenes bevegelsesomfang, og gjennom det øke leppenes evne til danne mer komplekse kombinasjoner av motsatte bevegelser, som mer effektivt fremmer en kontinuerlig tilstand av balanse innen konteksten av dynamisk aktivitet. (Puh!)

Med andre ord, gjennom repetisjon av relativt enkle øvelsesmål, vil leppene bli mer "intelligente", mer i stand til å bevege seg nok og inngå i mer komplekse former som passer til oppgavene.

Hvordan startet dette bokprosjektet?
For ti år siden, satte jeg meg ned får å skrive en metodebok for trompet, og raskt oppdaget jeg at jeg fortsatt hadde mange flere spørsmål enn svar. Så for noen år siden våknet jeg en morgen med den balanserte embouchuremetoden (BE) i hodet mitt, klar og komplett, helt ned til tittelen.

Det er pussig hvordan ting utvikler seg. Det hele ville aldri ha krystallisert seg uten de forskjellige og noe uvanlige kunnskapsfelt jeg har undersøkt i de siste årene (deriblant Neurolingvistisk Programmering og bevissthetsbaserte utviklingssystem) som noen ganger i lange perioder dro meg langt vekk fra trompeten.

Min første reaksjon var uansett, kan dette virkelig være så enkelt? Siden jeg allerede underviste hovedparten av metoden, la jeg til de nyere ideene til mine elevers leksjoner og studerte hva som skjedde. Resultatene var helt utrolige. Over en periode på flere måneder løste alle mine "problem elever" sine grunnleggende leppeposisjonsspørsmål - de hvis komplekse embouchurer brukte å være en stor utfordring å hanskes med. Jeg mener ikke "de fleste" eller "en høy prosent av dem," jeg mener ALLE! Det kan høres umulig ut, eller se mer ut som at jeg var heldig. Men, siden jeg arbeider med mellom 50 og 60 studenter pr uke, er muligheten for at det skulle være ren flaks nær null.

Naturligvis ønsker jeg å dele denne kunnskapen med andre lærere. Men jeg lærte for lenge siden at folk flest har en tendens til å være negative overfor nye ideer - se hvor lenge Farkas har dominert vår trompetutdanning! Den eneste måten jeg kunne overbevise noen om at dette var mer enn en vill ide, var å skrive en bok, med mange emner og detaljer. På den måten ville mengden av informasjon nesten bli umulig å komme igjennom enten leseren ønsket å følge programmet eller ikke.

I forordet sier du at uten hjelp, inspirasjon, og genialiteten til andre, ville denne boka aldri blitt unnfanget. Hva mener du?
Jeg tror det var Isaac Newton som forklarte at han så lengre enn de fleste bare fordi han "sto på skuldrene til giganter", som Kepler og Copernicus. Selv om jeg ikke er noen Newton, er jeg sikker på at hvis denne boka oppnår noen suksess, er det i hovedsak på grunn av utøvere og lærere som Jerry Callet og Louis Maggio, som brukte mesteparten av livet på å finne ut ting som jeg nå tar for selvsagte.

Hvordan er "The Balanced Embouchure" forskjellig fra andre metoder?
Jeg tror at den relative posisjonen til min tilnærming er enkel å forstå, når den blir plassert i den følgende sammenheng:

Målet for enhver utviklingsprosess av embouchure, er den samme, å positivt påvirke koordinasjonen av leppene (og tunga og lufta), og integrere dem i et system som virker ubevisst, på det høyeste nivå av effektivitet.

Hva som skiller de forskjellige metoder er "målskiven" som brukes av hver lærer for mest effektivt å utløse og fremme denne ubevisste koordinering.

En "målskive" er en bevegelse eller et mål som skal hjelpe studenten til lettere å sammenstille flere små brikker i et puslespill til en større, og ikke behøve å være bevisst om hver enkelt liten ting. Instruksjonen "blås raskere luft" er et vanlig mål man gir nybegynnere i det håp at det automatisk skal utløse koordinering av luft, lepper og tunge som spontant skal gi evnen til å spille toner høyere oppe i registeret. Denne spesielle instruksjonen er forresten svært ofte lite effektivt. Det er for mange måter å blåse raskere luft på, noen opplagt mer effektive enn andre.

Disse "målskivene" kan bedre beskrives som "triks" for å aktivere eller gradvis gjennom repetisjon fremme en større ubevisst forståelse.

Mål (et passende navn bare) blir brukt til å oppnå mer "ubevisst kompetanse." De kan være enkle eller komplekse. Komplekse mål kan raskere sette sammen store deler av puslespillet, men resultatet kan føre til ubalanse. Et godt eksempel på dette er ideen om å forsøke å lære å spille høydetoner ved å kopiere en annens høyderegisterklang. Dette er et "endelig" mål, mye likt en golfspillers tanke om hvordan ballen lander i hullet, eller basketballspilleren som utfører et hoppskudd mens han konsentrerer seg om bunnen av nettet. Ideelt burde denne framgangsmåte virke raskest, ved å oppmuntre det ubevisste til å organisere alle detaljene mellom start og slutt.

Dessverre har sluttresultatmålet begrenset effekt, fordi flertallet av studenter ikke er "ubevisst åpne". Av mange grunner (et stort emne for en egen diskusjon), kan ikke de fleste lett koordinere - på en balansert måte - en kompleks serie av hendelser. Med andre ord, noen deler, eller grupper av deler, forblir hårdnakket ute av synk med helheten, UANSETT HVOR LENGE FOKUS PÅ DET ENDELIGE RESULTAT ER HOLDES FAST.

Så, vi starter med å se på manipuleringen av de individuelle delene.

Når målene er mer direkte, som en bestemt leppe- or tungeplassering, er de lettere å få til, men å fokusere på enkeltbevegelser kan raskt bli komplisert. Noen ganger resulterer det i det som vanligvis kalles "paralyse ved overanalyse" - å bli så mye fortapt i detaljene at man ikke fungerer i det hele tatt.

Allikevel fortsetter lærere å bevege seg i retningen av å bryte ned de komplekse årsakskjedene til enklere mål, fordi alternativet (som å lære ved å kopiere) har vist seg igjen og igjen (et annet stort emne for diskusjon) å være et sjansespill som bare virker for noen få.

Noen "del-lærere" oppfordrer til system som krever mer bevisst koordinering enn andre. Jerry Callets Superchops Embouchure inneholder for eksempel ekstremt spesifikke beskrivelser av tunge og leppenes posisjon. Å få disse elementene til å virke harmonisk sammen er helt annen sak (selv om de som lykkes ofte forbedrer seg fantastisk). I dette tilfelle, som med de fleste system som bruker enkle mål, er håpet at hvis du fokuserer på det bevisst lenge nok, vil de individuelle bevegelsene til slutt bli automatiske (mer ubevisste), og da kan du gå videre med å spille musikk på hornet.

Da jeg skrev The Balanced Embouchure, gikk jeg i en litt annen retning, og laget måløvelser som påvirket leppeposisjonen på UTSIDEN av det som er sett på som det typiske omfang av leppenes bevegelser. Siden jeg visste at leppebevegelsene under spill på instrumentet er ekstremt komplekse - var alle de mikroskopiske bevegelser på innsiden av munnstykket for komplekse for meg til effektivt å modellere - jeg resonerte at ved å øke leppenes omfang av bevegelse, ville leppene gradvis utvikles i intelligens, ubevisst forme en mer kompleks koordinasjon enn noen lærer kunne intellektuelt komme på.

Siden det å øke omfanget av leppenes bevegelser betyr overdrevne leppebevegelser i en spesiell retning, er nøkkelen til suksess å forstå de universale prinsipper, som hjelper deg i å vite om bevegelsene er mer eller mindre i den "riktige" retning (for eksempel, å strekke eller smile er "gal" retning, selv om en liten prosent har suksess med det). Jeg fant at spesielle innrullings- og utrullingsbevegelser er svaret. Disse mål, som er relativt enkle å få til, hjelper leppene til "våkne opp" fra innlåste, ineffektive posisjoner, og etter hvert utvikle musklene til å få mer komplekse karakteristikker. Det endelige mål er en sammenhengende fleksibel embouchure, som lar studenter spille fra dobbelt pedalregister opp til G over høy C og over det også.

En stor sideeffekt av å gjøre leppebevegelser utenfor den vanlige norm, er at utøverne kan beholde sin nåværende embouchure mens de utvider med det økte omfang av bevegelser. Mine elever har bevist, igjen og igjen at dette lettere tillater positive endringer å utvikle seg.

Er ikke det å starte nybegynnere på dobbel pedal C, og G over systemet, ganske uvanlig?
Disse notene er faktisk veldig enkle for en gjennomsnitts nybegynner å treffe når riktig instruksjon blir gitt. Begge noter blir vanligvis introdusert i løpet av de første måneder for å begynne å øke leppenes omfang av bevegelse.

En av de beste sideeffektene av å treffe G over notersystemet tidlig, er at studenter, fra direkte erfaringer lærer at å spille over notersystemet ikke er noe vanskelig. De fleste av oss lærte det helt motsatte, og ble dermed lenge plaget av de psykologiske konsekvenser og fikk som et resultat, et lavt selvbilde. Selv etter flere år, er det deler av meg som fortsatt er forbauset over å arbeide med sjetteklassinger som ser på noter over systemet med liten eller ingen frykt. Og noter som er høyere enn det, forstår de hvordan de skal få til - og eksakt hvilke midler de skal bruke - hvis de velger å bruke energi på det.

Kan du fortelle oss hva du forventer av utvikling fra studentene?
Så mange lærere er "etydekontrollører", som primært fokuserer på rytme,
teknikk, stemming, og melodiske konsept. Men en høy prosent av studenter - kanskje de fleste - behøver mer. Omfang og utholdenhet er fundamentale nødvendigheter for en god embouchure. Å etablere standarder for utvikling av omfang for forskjellige aldersnivå, og undervise det mekaniske som gjør at disse standarder blir mulige, er av høy prioritet i min filosofi.

Ved slutten av 6. klasse, kan alle mine studenter spille en G over systemet, som de demonstrerer ved å spille en to oktav G skala, opp og ned, i en pust.

Ved slutten av 8. klasse, kan alle nå en høy C, i forberedelsen til kravene for gymnaslitteraturen. Igjen, er en to oktav skala testen, og topp tonen må være stor og full.

I 12. klasse, er målet høy G (over høy C). Hva jeg har funnet er, at ikke hver student ønsker å nå dit, noe som er OK for meg. For de som gjør det, er G vel innen enhver students evne, mulig å nå 100% av tiden, og av framføringskvalitet (selv om det meste av "framføringene" er i jazz og musikkorps).

For mange lesere kan dette kanskje høres usannsynlig ut. Men vær ærlig og spør deg selv, er det isteden mulig at dine forventninger er for lave? Er du preget av tidigere fiasko slik at du tror på gamle myter om at det er skadelig å spille i høyden; at det er for radikalt eller farlig, spesielt for yngre utøvere, eller at de som kan spille høyt alltid her en dårlig klang?

Min erfaring er den helt motsatte, spesielt det med tonekvalitet. De beste embouchurer er vanligvis de som lett kan nå høyderegisteret, uansett alder. Utøvere med en sterk, fleksibel embouchure kan lettere skape den tonen de ønsker, noe som kan illustreres av følgende sanne historie.

For noen år siden hadde jeg en student som skulle prøvespille for college. Hans stykke var "Bride of the Waves" av Herbert Clarke. Min student hadde en god "ambiss" så jeg ga ham en tape av Gerard Schwartz innspilling, og ba ham kopiere den på alle måter, spesielt tonekvaliteten. Vi brukte lite tid på den i timene siden han foretrakk å jobbe med andre sider av spillet sitt.

Representantene fra college dukket opp på hans videregående skole noen få uker senere, med en pianist på slep, på et veldig tidlige tidspunkt, klokka 8 om morgenen! De unnskyldte seg for det tidlige tidspunktet, men ba min student å prøve og gjennomføre det og gjøre så godt han kunne.

Han tok hornet ut av kassa, helt kaldt, og startet oppvarmingen med Roll-Out Nr. 4 (han hadde det travelt). I løpet av 2 minutter, "spyttet" han ut G over høy C med firedobbel forte. Så stoppet han og sa "Jeg er klar." Representantene så på hverandre, ristet på hodet og spurte, "en anstrengende oppvarming, var det ikke?" "Ikke så veldig" sa han og så rett på dem. Så begynte han.

Halvveis igjennom, stoppet de ham. "Ikke nødvendig å fortsette" sa de. Han hadde lignet så på den originale Gerard Schwartz innspillingen, at de ble helt overveldet. Han fikk et fullt stipendium, "gratis reise" i fire år.

Som vi begge vet, har Jerry Callet's metoder blitt møtt med skepsis fra deler av trompetfellesskapet. Regner du med å møte lignende reaksjoner?
Jerry Callet er som en eksentrisk onkel - du vet, en som du trodde var så interessant og underholdende, inntil han dukket opp på ditt middagsselskap helt naken og gjorde alle brydd og sjenerte!

Jerry kan - og kan ikke - komme til å gjøre deg brydd, hvis du omgås han lenge nok. Men han vil tvinge deg ut av gamle, innelåste tenkemåter. Jeg oppsøkte han på et tidspunkt i mitt liv da jeg trengte noen svar. Til denne dag, kan jeg ikke tenke meg noen annen person som kunne ha hjulpet meg slik han gjorde.

Jerry er en unik personlighet, veldig selvstudert, som ser ut til å være fornøyd med sin nisje i livet som guru for høydeartister. Han ser ikke ut til å bry seg om sitt rykte blant lærere, eller om hans metoder vil bli akseptert av en større forsamling eller ikke, eller om det vil bli undervist utenfor hans eget studio. At noen dukker opp hos han er godt nok for ham.

Jeg har gått i motsatt retning. Min interesse er alle de tusen av utøvere som hvert år får ineffektiv instruksjon, som resulterer i et sørgelig lavt prestasjonsnivå, generasjon etter generasjon. For meg er det opplagt, og for alle som virkelig ser på det, at den ledende retning av trompetundervisning er et sjansespill. Det store flertall av seriøse og motiverte trompetstudenter kjemper enten, stille i frustrasjon, eller de er trassig på leting etter svar til de sent i livet snubler over slike som Jerry Callet. For en sløsing med menneskelige ressurser! For meg ser det ut til å være en bedre ide å få utdanningen på rett kjøl fra starten av.

Siden de som underviser musikk er "dørvoktere" til systemet, må alle forsøk på reformer gå gjennom dem.

Av den grunn er boka mi laget slik at den letter passer inn i den "virkelige verden" av trompet pedagogers forventninger. Noe av Jerrys innflytelse er der fortsatt, men det er presentert på en logisk måte som er lett å forstå og vanskelig å motsi.

Jeg har brukt denne metoden i flere år i grunnskolen, med elever som lærer måter å utvikle seg på som ofte er i direkte motsetning til tradisjonelle metoder, og allikevel er hele prosessen så smidig at det er helt usynlig for korpsdirigentene. De fleste dirigentene vet fortsatt ikke hva jeg gjør. Så lenge det virker, er de fornøyde, som nå er godt nok for meg.

Med tiden ønsker jeg å ta dette direkte til korpsdirigentene og si, "Dette er det som virker. Her er bevisene, og dette er mennesker som du respekterer og som støtter disse konklusjonene. Vær så snill, ta det i bruk, slik at vi kan begynne å hjelpe flere utøvere." Dette er lengre fram i en slags "fase tre" i det store bildet. Fase en var utforskningen med elevene og å skrive denne boka, en prosess på to år. Fase to, hvor vi er nå, er å få boka ut, og å bygge en internasjonal kjerne av utøvere som lykkes med å komme over sine embouchure utfordringer. Det kan ta år før fase tre skjer, men jeg er optimistisk og veldig tålmodig.

Det følger med en CD som har de fleste øvelsene i boka. Kan du fortelle oss om den?
Av alle embouchure metode bøker jeg har lest, har majoriteten en mangel - læreren!

Å skrive en slik metode er ingen enkel sak, som mange blivende forfattere har oppdaget. Med så mange variabler tilstede når man spiller et instrument, kan potensielle spørsmål lett bli flere en antall sider i boka. I en ideell verden, hvor hver leser bare kunne åpne omslaget å få læreren til å "hoppe" ut, ville vanlige misforståelser, i det minste, bli eliminert for godt.

Det er et av mine mål i forhold til øvelses CD'en, som er plassert i omslaget bak i boka. Noen ganger, på tross av de beste tekstforklaringer, er en avspilling av CD'en verdt tusen ord.

En annen grunn for CD'en er å vise hvor lett øvelsene kan læres. Alle de som opptrer er tenåringer, eller yngre. Hei, hvis en tolv år gammel kan gjøre det, da kan du også!

Hvilke fremtidsplaner har du for dette prosjektet?
Mitt neste prosjekt er å introdusere en nybegynnerbok, laget lik "Standard of Excellence" eller andre lignende, men integrert med BE's bevegelsesøvelser og en mer progressiv struktur. Jeg ønsker også å publisere en BE lærerveiledning, og flere kortere bøker som dekker forskjellige aspekter av spilling.

Til slutt, hvor kan man få tak i boka?
Besøk nettsiden min, www.trumpetteacher.net. Flere fullstendige kapitler er lagt ut der til bedømmelse. Bestillingsinformasjon finner du også der.