Seminaret med Guy Touvron

Guy Touvron - Photo: Vera Hørven Guy Touvron - photo by Vera Hørven
(foto: Vera Hørven)

Oslo, 14. - 16. mars 2003.

Norsk Trompetforums årlige seminar hadde en gjest fra Frankrike, trompetvirtuosen Guy Touvron.
Samarbeidspartnere denne gangen var Schlagerforlaget og  Norges Musikkhøgskole.
Touvron åpnet seminaret med å spille et lite stykke fra en kjent opera av Verdi.

Hovedpunkter ved spillet:

I følge Guy Touvron finnes det fire viktige punkt man bør tenke på, når man spiller trompet:

1. Ansats
2. Klangskjønnhet
3. Intonasjon
4. Homogenitet (både vertikalt og horisontalt)

1. Ansats. Man må høre tonen, før man spiller den.

Forberedelse:
4 metronomslag.
På de 2 første slagene puster man inn (med magen).
På det 3. slaget settes munnstykket på leppene.
På det 4. tenker man på tonen
Så spiller man uten å nøle.

Om man bommer på en tone, så er Touvrons råd: ”Smile and just be relaxed”. Det er viktig at man ikke endrer embouchuren mellom det høye og det lave registeret. Det som må endres er kun luftens hastighet. Hensikten med å telle fire slag før man starter med tonen er, at man da ikke blir nervøs, ettersom man er opptatt med rytmen og det man gjør. Denne metoden finner man i Merri Franquins bok, "Methode Complete de la Trompette Moderne".

2. Klangskjønnhet. Klangkvaliteten er en veldig viktig del i hver og ens spill, fordi den utgjør den musikalske signatur. For å lete etter sin egen klang, lønner det seg å spille lange toner.

3. Intonasjon. Det er viktig å spille sammen med andre, for å utvikle øret for god intonasjon. Egentlig behøver man alltid ledsagelse av et rytmeinstrument og et akkordinstrument. Om det ikke finnes, så må man selv tenke seg det, slik at man blir sin egen ”medmusikant”.

4. Homogenitet. Her er det viktig, at man har samme embouchure i alle register (bare tunge og lepper skal endres). Dette kan utvikles med for eksempel James Stamps øvelser.

Touvron anbefalte at man bør plukke litt her og litt der, dvs. fra ulike skoler. Så kan man sammenstille sitt eget program, som består av enkeltøvelser, plukket fra de ulike metodene.

Da Touvron ble spurt om sitt syn på ”den franske skole” eller fransk stil, svarte han at den er i ferd med å bli visket ut. Før i tiden fantes den og ble formidlet gjennom lærere som Arban og Franquin, men i dag forsvinner den mer og mer som følge av globaliseringen.

Touvron mener at en musikers rolle er å formidle komponistens intensjoner. Komponisten selv har fått musikken fra en høyere makt, som kan kalles for Gud, uten for den saks skyld å være bundet til en religion. Derfor er det musikerens oppgave å ta rede på komponistens intensjoner, finne ut hvem han var, når han levde, hvor og hvordan han levde.

Touvron mener det er musikkens oppgave å formidle følelser. Teknikken kommer derfor i andre rekke. Han sammenligner denne med en ordbok. Har man et stort ordforråd, så kan man uttrykke seg mer detaljert enn når man ikke kjenner så mange ord.

Masterclass:

Det er veldig viktig at man kjenner auraen rundt seg. Touvron kaller det for en ”boble”. Den har som oppgave å beskytte en og ikke gi noen andre mulighet til å trenge inn i den. På det viset har man mulighet til å være helt hos seg selv og i musikken. Det er spesielt viktig i en konsertsituasjon.

Videre betoner Touvron viktigheten av at man er jordet, dvs. at man står støtt på jorden med føttene. Han sammenligner det med et tre, som har dype røtter og som derfor kan danne en stor krone, som kan røre seg fritt. Musikeren må altså være rotfast, bare slik kan musikken begynne å røre seg fritt. I den sammenhengen sier han også, at i det gamle Kina har man delt opp menneskene i en nedre del, som stod for arbeidet og en øvre del (fra magen og opp), som stod for frihet og ferie.

Touvron understreket igjen og igjen, at det er musikken, som er det viktige, ikke trompeten eller dens teknikk. Vi er først og fremst musikere, ikke trompetere og aller sist blåsere, sier han.

Det er viktig å drive med sport, ingen ambisiøs sport, men bare for å holde kroppen i gang og i en frisk tilstand. Man skal vokte seg for å kjempe mot seg selv i sporten, dvs. tvinge seg til resultater osv. Ett tema som henger sammen med dette er: Hvis man elsker seg selv, bare da kan man elske andre. Gjør man ikke det, kan man heller ikke gi noe til andre gjennom musikken. Men dette er jo musikkens mening, at man skal berike andre mennesker med sitt spill. Touvron benytter veldig ofte ordet kjærlighet, hvilket han mener er ytterst viktig for en musiker, som skal uttrykke og formidle følelser gjennom musikken.

Touvron synes det er viktig at man som musiker tar risker, en riktig kunstner tar risker, han eksisterer ikke bare – men han lever!

Det er menneskelig å gjøre feil. Vi bør ikke skjemmes for det og ikke forsøke gardere oss mot det. Det gjør ingenting å gjøre feil.

Konsertforberedelse:

1. Ta to fingre og press de mot pannen. Da dras fokus fra lillehjernen, der nervøsiteten sitter bort til fremre delen av hjernen.

2. Tenk ut et ritual, som du gjør før hver konsert, det gir trygghet.

3. Tenk på en positiv hendelse og ta deretter opp trompeten, på den måten forbinder du trompeten med positive attributter.

4. Veldig mye er mentalt, slik også grensene, som vi setter for oss selv. Ettersom vi setter oss grenser mentalt, så kan vi også mentalt utvide dem. Tenk på at du kan det bedre, det at du for eksempel føler at du har problemer med høyden. Det finnes en øvelse som går slik: Man peker med hånden bakover så langt det går og registrerer punktet, siden forestiller man seg, at man kommer lengre. Så gjør man øvelsen igjen og resultatet er at man virkelig når lengre

5. En øving ble gjort ved at fire gutter skulle løfte Odd Lund med to fingrer hver. Så skulle de legge sine hender på Odds hode og prøve igjen. Da skulle det gå lettere.

Som konsertforberedelse foreslår Touvron også hypnose. Det er en måte å slappe av på og tar kortere tid enn man hadde behøvd ved søvn. Ved hypnose lytter man til positive tanker, som bygger opp en selv. Det kan man gjøre med hjelp av noen som kan det, men man kan også lære seg å gjøre det selv.

Touvron betoner at hypnose ikke er noe skummelt, fordi at man lytter til og forstår hvert ord som hypnotisøren sier. Om ikke man er enig i det (om han skulle si noe, som tjener et annet, eventuelt utnyttende formål) kan man stoppe og gå ut av hypnosen.

Historien om Honegger’s Intrada

Touvron fortalte om hvordan han som ung mann på omkring 20 år slet med utholdenhet. Intrada av Honegger var et av stykkene han hadde problemer med. Han klarte ikke å spille hele stykket fra start til slutt.

Han skulle ut på en stor konsertturne, med mellom 20 og 30 konserter, forskjellige steder i Frankrike. Da bestemte han seg allikevel for å ta med dette stykket i programmet. Strategien han utviklet og som hjalp han til å klare å spille Intrada i konsertene, var følgende:

Hva skjer i åpningen av stykket, spurte han seg selv. Jo, en person (Touvron selv?) kommer gående og ser en stor port. Han går inn gjennom porten (her spiller Touvron åpningen i Intrada). Hvor er han kommet inn? I et stort slott. Her møter han soldater som marsjerer (spiller et nytt motiv). Og hvem kommer der? Jo, selveste dronningen! Slik fortsetter han fortellingen. Et sted møter han en narr.
Denne historien og karakteren til personene han møter, hjelper Touvron til å skape en historie eller en tolkning av musikkstykket. Men i tillegg hjelper det han til å få krefter til å spille hele stykket fram til siste note. Denne ”mentale leken” musikeren engasjerer seg selv i, gjør at nervøsiteten hans blir mindre.

o.j. 2003 - basert på notater gjort av Verena Barth.