I'd Rather Be Boppin'

Intervju med Rich Willey

Rich, før vi snakker om duettene, kunne du fortelle oss litt om din bakgrunn som trompetist og komponist?
Det er et ganske omfattende spørsmål, men jeg skal forsøke å gjøre svaret "kort."

Jeg begynte å spille trompet i 6. klasse, og startet med å skrive  musikk i 10. Jeg gikk ut av gymnaset i 1973 og ble interessert i å improvisere jazz, selv om jeg ikke hadde peiling på hva jeg gjorde. Jeg begynte i US Army som trompetist i 1974 og dro til US Navy School of Music (Army Element), og det var første gang jeg var omgitt av så mange dyktige utøvere. Der var det jeg lærte hvordan jeg burde øve, og selv om jeg fikk spilt mine arrangementer av mitt gymnasband, er Navy S.O.M. hvor jeg først delte ut noter til gode utøvere på hver stemme, og jeg begynte virkelig å lære hvordan man skriver og arrangerer. Jeg ble stabsarrangør ved min faste forlegning, 24. Infantry Division Band i Ft. Stewart, Georgia.

Da jeg sluttet i hæren i 1977, ble jeg med i et funk/disko band og turnerte  U.S.A i et år før jeg dro til North Texas State University høsten 1978. Dette fikk Navy S.O.M. til å virke som en barnehage, og jeg var nå omgitt av mange dyktige utøvere. Jeg var der i tre år  (med tre bytter i hovedfag: jazz studier, komposisjon, musikkledelse) men var plaget av problemer med skader i underleppa. Jeg hadde vært hos Dr. Donald S. Reinhardt hver måned siden juni 1978, og bestemte meg for å flytte til Philadelphia i 1981 for å se om han kunne hjelpe meg. Jeg hadde forårsaket en god del skader på leppa mi, spilte på åpne kutt på  innsida og utsida embouchuren for ei lang tid. Reinhardt overbeviste meg om at en liten omvei via trombone kunne hjelpe min trompetembouchure å bli bra igjen mens jeg fortsatt spilte et messinginstrument og tjente til livets opphold.

Det endte i en 14 år lang omvei med meg på ventilbasun og basstrompet. Jeg bodde i Philadelphia, så Atlantic City og New York City i de årene. Da mitt ekteskap og personlige liv brøt sammen i 1994, flyttet jeg til Florida, og begynte rette opp noen av mine tidligere mislykkede forsøk. Jeg dro tilbake til skolen i 1995 og begynte å spille trompet igjen det året. Jeg fullførte min universitetsgrad (St. Petersburg Jr. College) og bachelor i musikk (University of South Florida), og vant et stipend til å gå på Manhattan School of Music i 1999. Jeg fullførte min masters i jazz framføring/trompet der i 2001, og studerte trompet med Byron Stripling og Cecil Bridgewater. Siden min eksamen har jeg spilt jazztrompet  for Maynard Ferguson's Big Bop Nouveau og for Tommy Dorsey Orchestra under ledelse av Buddy Morrow, blant mange andre frilansjobber i og rundt New York City.

Til utdannelsen som komponist, studerte jeg komposisjon i et semester ved North Texas med Merrill Ellis. Jeg deltok i BMI Jazz Composers Workshop og studerte med Bob Brookmeyer og Manny Albam i 1979-80. Jeg studerte arrangering både i klasse og privat med Mike Abene og Garry Dial ved Manhattan School of Music. Min største påvirkning som komponist er nok fra Frank Zappa, selv om jeg elsker musikken til Stravinsky, Hindemith, Rimsky-Korsakov, Bach, og mange andre ikke-jazz komponister, inkludert Lennon & McCartney.

Hvordan startet dette bokprosjektet?
Min gode venn Tim McGinley og jeg tilbrakte mesteparten av sommeren 97 med nattlige "team-øvinger". Vi kom sammen rundt  kl. 9 og drev først med to timer embouchure utviklingsrutiner (mest Reinhardt driller), så skilte vi lag for å gå for å arbeide med noen som vi begge behøvde å vie mer oppmerksomhet (for meg var det mest tungeøvelser), og etter en time kom vi sammen igjen og spilte duetter i en time. Tim hadde midler til å skaffe nye duetter, og vi spilte ut hver tenkelig bok. Jeg la merke til at innen jazzfeltet var uvalget av gode duetter begrenset, og sa til Tim, "jeg kan skrive bedre duetter enn disse," da vi spilte fra enda en bok av ikke så velklingende jazzduetter. Så, til å begynne med, brakte jeg med meg en eller to nye duetter hver kveld, og etter ei kort stund hadde jeg en bunke av dem, og tenkte at jeg kanskje kunne putte dem inn i programmet Finale og lage ei bok som noen, et eller annet sted, kanskje ville publisere.

Når du komponerer en duett, improviserer du på hornet til du finner linjene?
Nei. Jeg skriver bare en duett på et akkordskjema som jeg nøye har memorert slik at jeg allerede kan høre vendingene klart i hodet. Jeg foretrekker å sitte ved en pult (eller bord) uten piano og uten horn og skrive linjer som snakker til meg. Jeg tror at hvis melodiene er sterke nok  i mitt hode, da vil de klinge godt når de blir spilt. Dette har også vist seg å være en god måte å skrive  forbi vanskelige steder, for hvis jeg  søkte på piano eller på hornet etter de riktige tonene, kunne det låse progresjonen min mens jeg ellers ville ha gått rett gjennom det vanskelige stedet. Så når jeg spiller det på hornet, hvis det klinger forskjellig fra det mitt indre øre tenkte det ville, vil jeg enten endre det eller la det være. Når jeg endelig spiller det ut, låter det vanligvis nært det jeg håpet på. Jeg gjorde mer og mer redigering av de originale linjene jo lengre jeg kom ut i serien, og jeg tror at tredje volum gjenspeiler den grundigste redigeringsprosessen.

Disse duettene er ikke for nybegynnere. På hvilket nivå bør du være for å spille dem?
Jeg vil si at en fremragende ungdomsskoleelev eller en brukbar gymnasiast burde være i stand til å skape musikk ut av disse duettene. Du har rett, de er definitivt ikke for nybegynnere. Jeg liker å si at de ikke er for "pingler". Du må være villig til å bruke tid på dem og være oppmerkesomm på tilfeldige fortegn og sørge for å få notene under dine fingre hvis du ikke ønsker å bli frustrert med dem. Men når du har senket tempoet nok og arbeidet gjennom de vanskelige stedene og kan høre dem og føle dem, vil du finne at de virkelig gir en god mening rent musikalsk. Og mange kan spille dem rett fra bladet i et ganske friskt tempo og hoppe over det langsomme innledende stadium totalt; da jeg bodde i New York City spilte jeg dem med mange slike utøvere (proffer/frilansere).

Jazzmusikere vil vite hvordan disse duettene skal spilles, men hva med klassiske utøvere? Bør de skaffe seg en CD med Clifford Brown hvor han spiller "Joy Spring" og lytte til det, før de spiller duetten kalt "Mainspring"?
Å lytte til musikk fra en genre er alltid en god ide. Når jeg må framføre et klassisk stykke, fordyper jeg meg i innspillinger av Phil Smith, Håkan Hardenberger, Maurice Andre, etc., slik at jeg kan forsøke å lyde likt dem for å få  den riktige følelse for musikken. Det samme gjelder for denne  musikkstilen. Jeg vil  si at Clifford Brown er et utmerket sted for en trompetist å begynne lyttingen på en stor bebop-stil. Hans åttendedels noter er ikke "streite", og de er ikke 12/8-lik, heller. De er et sted i mellom, og det er feelingen  jeg hørte da jeg skrev disse duettene. Duettene vil høres veldig corny ut  hvis du spilte dem sakte med 12/8- åttendedelsnoter, og enda verre med "streite" åttendedelsnoter. Hvis du lytter til folk som Clifford Brown eller Fats Navarro eller Lee Morgan eller Kenny Dorham (og så videre med bop-trompetister), vil du bli i stand til å spille disse duettene med en mer autentisk bebop og/eller hard-bop stil.

Apropos "Mainspring" -- du har noen morsomme navn på duettene?
Takk! Jeg forsøker å ikke ta meg selv for alvorlig, og jeg elsker å ha moro og latter. Folk som kjenner meg vet at jeg  er veldig seriøs i forhold til  musikk og til mitt instrument, men alt annet er gjenstand for en god latter.

Har du noen tips om hvordan man kan bruke duettene?
Som jeg allerede har nevnt,  hvis du starter med å spille dem i et tempo hvor du kan treffe alle tonene vil du unngå en god del frustrasjon.

Hvis du er avansert nok til å spille passasjene (licks) i all 12 toneartene, er disse duettene en veritabelt materiale for det.

En kunde som er en gymnasbandleder spurte meg tre spørsmål om hvordan han kunne bruke disse bøkene for å hjelpe sine elever til å forbedre sine  evner til jazz improvisasjon for å spille solo i sine forskjellige storband, og under er mine svar til han:

For det først, få dem til å se på akkordene i en solo, og finne sekvenser som også finnes i  Bop Duet bøkene. Siden så mange tonearter er representert,  vil du ha et vell av "licks" i alle 12 tonearter. Få dem så til å trekke ut "licks" fra bøkene, og sett dem sammen til å forme en grov ide av  en bebop solo på akkordrekka i storbandlåter.

For det andre, få dem til å gå gjennom bøkene og spille duettene, og notere ned hvilke fraser (licks) de liker best, og skriv dem inn i en spiralmanuskript notebok (jeg har hørt at mange store, blant annet Tom Harrell, begynte med notebøker fulle med "licks" som de likte). Øv på dem i tonearten de er skrevet i, og hvis du må det, transponer dem (på papir) til andre tonearter (de enkle først, men også de mer avanserte). Du kunne få dem til å fotokopiere fra bøkene sine, transponere dem og få studentene til å utveksel dem med andre fra klassen slik at alle utviklet et arsenal av kule fraser. Ved å spille disse jevnlig, vil de utvikle et bebop vokabular. En mer subtil ting med dette er at de vil lære å høre slike ting på grunn av at de har spilt dem mye.

For det trede, få dem til å begynne å skrive ut sine egne soloer (eller i det minste de første 8 taktene). Kanskje en pr. uke, og få alle til å framføre den for klassen. Å spille foran sine likemenn vil få dem til å gjøre en bedre jobb. Å skrive er bra, men redigering er også fint. Hvis de har en halvgod solo den ene uka, be dem skrive den om til neste uke, ta vare på det som låter bra, og forsøke med noe annet på de partiene som ikke var helt gode.

Interessant nok, oppdaget jeg nylig at dette kanskje er den billigste samling av jazz kvintett arrangementer på markedet. Jeg hadde en spillejobb for noen uker siden (under min ledelse) med meg og en altsaksofonist og en rytmeseksjon. For første låten den kvelden ba jeg om "Like Someone In Love," og delte ut Vol. 1 av mine Bop Duetter, og ga altsaksofonisten  en Ess bok og rytmeseksjonen en C bass nøkkel bok. Vi spilte melodien til "Like Someone In Love," blåste soloer, og så for avslutningskoret gikk vi til side 22 og spilte duetten med sin innebygde slutt. Det låt ganske kult, og rytmeseksjonen hadde moro med det. For resten av spillejobben var det hva vi gjorde; vi spilte melodiene til standardlåtene i boka etter hukommelse, og etter alle soloene spilte vi duetten med sin innebygde slutt, og det var ganske stilig. Publikum hadde ikke peiling på hva vi gjorde, men de hadde det uansett fint med å høre hva vi spilte.

Arbeider du med andre prosjekt?
Ja. Jeg har nettopp gjort ferdig en enklere bok med duetter basert på Dixieland-periodens melodier. Jeg kan ha rotet opp litt med tittel på boka, som kalles "Home Cookin' Fer Young 'Uns -- 24 Dixie Jazz Duets." Mange gode utøvere kan utfra tittelen tro at det er for meget unge, men det er egentlig for gode utøvere som er unge av sinn og kanskje ferske i jazz. Men de er også en utfordring for dyktige jazzutøvere på grunn av synkoperingen. Jeg forsøkte å bruke fjerdedelsnoter med noen åttendedeler (ulikt Bop duettene som mest er åttendedelsnoter), og jeg forsøkte en Bix-lik rytmisk og melodisk innstilling. De er helt ferske (datoen når jeg skriver dette er 3. august, 2002); jeg er alltid "høy" på mitt siste prosjekt, og jeg tror på mange måter de er bedre å starte med enn mine Bop Duetter.

Jeg har et bluesprosjekt som i flere år har vært nesten ferdig (men med pause nå), og det kan bli neste ting som kommer ut på Boptism Musikk Publishing. Jeg har også gjort viktige framskritt på to bøker som jeg ikke kan  fortelle deg om fordi det ville være å gi dem bort, og jeg er ganske sikker på at jeg vil være den første til å tilby bøker om de to "emnene".

Hvordan kan folk skaffe seg disse duettene?
Du kan gå til www.boptism.com og bestille dem der. Du kan også bestille dem via vanlig post ved å skrive til meg: Rich Willey, 5 Mountain Heritage Place, Candler, NC (USA) 28715. Du kan også kontakte meg over telefon (828) 665-3864, eller sende epost til <info@boptism.com>. Noen få musikkbutikker har dem på lager (Dillon Music, Osmun Music), men vi gjør helst såkalt direkte-fra-utgiver-handel.

Ole, takk for din interesse, og for muligheten til å fortelle folk om disse duettene.

Rich