Åpning mellom tennene på omtrent 1 centimeter. Munnvikene trekker innover og littegrann oppover for å motvirke for stor åpning.
Jeg hadde en stund hadde gått på tomgang. Inne i meg var en ikke realisert drøm om å spille leadtrompet i et bra storband. Jeg har alltid hatt rimelig bra rekkevidde, men manglet kontroll og evnen til å spille sterkt i høyden.
Dette måtte jeg lære meg! Så jeg begynte høsten 1996 med å lete etter en enklere og bedre måte å spille på. Jeg øvde mye og skaffet meg allverdens bøker. Mye informasjon ble hentet fra internett, og jeg tok timer hos en dyktig trompetlærer.
I løpet av tiden som har gått, har jeg prøvd ut en rekke metoder og teknikker. Jeg kommer her til å presentere tre artikler som inneholder utvalgte tanker og opplevelser om trompetspill hentet fra mine erfaringer og materiale som jeg har samlet inn. Den første artikkelen vil handle om "oppsett", den andre om "embouchure" og den siste om "utstyr".
Mer stoff om disse temaene er lagt ut på internett i en engelsk versjon :
http://www.geocities.com/BourbonStreet/3319/trumpet.htm
Min hovdefilosofi er at trompetspill skal være så enkelt og effektivt som mulig.
Hensikten med den vertikale plasseringen, er å styre luftstrålen inn i hullet i munnstykket.
For å finne denne, flyttes munnstykket oppover og nedover til man finner en posisjon der lyden fra trompeten er sterkest mulig.
Da jeg hadde funnet ut at haka måtte fremover, var det å lære seg det med trompeten i hånda. Gamle vaner og uvaner tar lett over kontrollen. En annen ting som gjør det hele mye vanskeligere, er at man er avhengig av styrke i underleppa og i kjevemuskulaturen for å klare å spille med haka lengre frem.
Ved å senke kjeven, vil åpningen bevege seg nedover. Med en åpning mellom tennene på omtrent 1 centimeter, ligger åpningen midt i mellom tennene oppe og nede.
Åpning mellom tennene på omtrent 1 centimeter. Munnvikene trekker innover og littegrann oppover for å motvirke for stor åpning.
Problemet er at jo høyere vi spiller, desto mere ønsker kjeven å lukke seg. For en person med "kort" overleppe, vil dette føre til at underleppa og tennene forsegler luftstrømmen, motstanden øker dramatisk, man prøver hardere, man lukker halsen, det kommer rett og slett ikke lyd ut av hornet!
Et annet problem er at når man løfter tunga, har kjeven tendens til å følge med. Noen trompetister har løst dette problemet ved at de rett og slett lar tunga ligge i bunnen av munnen til enhver tid.
Noe som forsterker problemet med blokkering av luftstrømmen, er "appelsinhaken" som er beskrevet nedenfor.
Appelsinhake i seg selv, er greitt. Det er ved kombinasjonen med at underleppa trekkes inn, at problemene oppstår.
Hvis underleppa blir immobilisert, blir kun halvparten av trompetistens tilgjengelige ressurser utnyttet fordi overleppa blir nødt til å gjøre jobben alene.
Hvis man spiller slik over lang tid, kan dette føre til en muskulær ubalanse. Noen muskler blir kraftigere enn andre. Dette kan føre til en total kollaps i embouchuren. Musklene begynner å riste og all kontroll går tapt.
Måten å løse problemet på, er å flytte haken fremover og sørge for at underleppa tar sin del av spilleansvaret. På denne måten får man bygd opp musklene i haken og munnvikene slik at den muskulære balansen gjenopprettes.
For å finne den optimale vinkelen, beveges instrumentet opp og ned til sterkest mulig klang oppnås. Hodet og embouchuren må ikke beveges, da dette vil forandre luftas retning. Selv med haka et stykke frem, er det ikke usannsynlig at trompeten må vinkles noe nedover.
Jeg tror mange holder instrumentet for høyt. Da er man nødt til å legge hodet bakover, noe som lett kan føre til stramminger i halsen. Dette kan også føre til at overleppa får mer press enn underleppa. Overleppa vibrerer mest, så ekstra press er ikke ønskelig.
Vinkelen til luftstrømmen vil kunne variere etter hvilket register man spiller i. Egentlig burde man finne den ideelle vinkelen for alle registre. Bevegelse av instrumentet avhengig av register, kalles ofte for "pivot".
Tungehøyden og kjeven justerer også volumet internt i munnen. Dette virker som en resonanskasse og kan brukes til å fargelegge klangen.
Jeg tror det er fornuftig å øve tungehøyde og kontroll av åpningen hver for seg fordi jeg tror det er viktig å mestre begge teknikker.
For at tunga skal fungere som primær regulator av tonehøyde, må embouchuren fungere på en fornuftig måte. Hvis man f.eks. spiller med stor åpning i de laveste registrene, vil dette gi problemer ved skifte av registre.
Hvis tunga benyttes som regulator med ikkevariabel åpning, kan klangen bli for tynn i de øverste registrene. For å unngå dette kan man åpne opp slik at man oppnår samme tonekvalitet. Dette er faktisk en motsatt bevegelse av tungehøyde og åpning.
For å få den feteste og kraftigste tonen som er mulig i de høyere registrene, bruker man vokalen A. Samtidig må man pøse på med luft.
Når vi smiler, blir leppene tynnere og åpningen flatere.
De fleste av oss har blitt opplært til "smil og blås". Dette fungerer stort sett bra, bortsett fra i de høyere registrene. Det som skjer er at leppene strekkes ut og blir tynnere. Ikke bare begrenses høyden, det kan også være svært farlig. De uttynnede leppene er mer sårbare for overdrevet armpress enn ved andre måter å spille på.
Når vi smiler, blir åpningen flatere og resulterer i en tynnere og lysere tonekvalitet.
Farkasembouchuren (den mest vanlige måten å spille på, mer i neste nummer) kombinerer "smil" og "trutmunn".
Når vi kniper, presses leppene sammen, og åpningen blir flatere.
Åpningen kan kontrolleres ved at man kniper leppene sammen vertikalt. Denne kompresjonen kan forsterkes ved at man lukker kjeven eller spiller med "appelsinhake". ( Superchopsmetoden benytter dette bevisst for å skape motstand.)
Tonekvaliteten vil endre seg og bli tynnere desto mer man kniper. Åpningen blir flatere.
Jeg tror at når man kniper, er det "Orbicularis Oris", ringmuskelen, som belastes hardest. Munnvikene belastes nesten ikke samenliknet med plystremetoden.
Stevensembouchuren (mer i neste nummer) kombinerer "knip" og "plystring".
Når man lager "Trutmunn", beveges munnvikene innover. Leppene blir tykkere og åpningen rundere.
Munnvikene komprimerer åpningen ved horisontal bevegelse innover.
Tonekvaliteten blir mørkere ved innoverbevegelsen, åpningen blir rundere.
Munnvikene gir ekstra støtte og avlaster ringmuskelen.
Farkasembouchuren kombinerer "smil" med "trutmunn".
Stevensembouchuren kombinerer "knip" med "trutmunn".
Neste del handler om ulike embouchurer. Her blir det gjennomgang av Maggio, Farkas, Stevens og Superchops-embouchurene.
RA
Last updated by Rune Aleksandersen : 20.04.1998